Satyricon: Svart førjulsmesse på Kick, 01.12.2017

Man vet hva man får når man går på en Satyricon-konsert. Mektig, tung black metal. Med en majestetisk fører i front. Kveldens konsert med Satyricon var ingen unntak. Satyricon leverte det de er best på; kompromissløs metal.

Sigurd Wongraven of Satyricon @ Kick, 01.12.2017 - Photo: Jan Ove Løgevik

Sigurd Wongraven eier scenen. Og publikum! Foto: Jan Ove Løgevik

I september kom Satyricon ut med sitt niende album, «Deep Calleth Upon Deep». Et album som opplevdes mer nedtonet og roligere i formen enn tidligere album. Mindre aggressivt enn det en kjenner Satyricon som. Alt det var lagt til side til denne førjulskonserten på Kick. De nye låtene fremstod like monumentale, brutale og aggressive som resten av låten på setlista. I så måte ble det en tradisjonell Satyricon-konsert.

Dette spilte Satyricon på Kick:

  1. Midnight Serpent
  2. Our World, It Rumbles Tonight
  3. Black Crow on a Tombstone
  4. Deep Calleth Upon Deep
  5. Walker Upon the Wind
  6. Repined Bastard Nation
  7. Commando
  8. Blood Cracks Open The Ground
  9. Now, Diabolical
  10. To Your Brethren in the Dark
  11. Dissonant
  12. Transcendental Requiem Of Slaves
  13. Mother North

Encore

  1. The Pentagram Burns
  2. To the Mountains
  3. Fuel for Hatred
  4. K.I.N.G.

De åpnet med «Midnight Serpent» fra den nye skiva, og fortsatte med «Our World, It Rumbles Tonight». Deretter en av mine favoritter, «Black Crow on a Tombstone» fra 2008-skiva «The Age of Nero». Fire låter fikk vi fra det nye albumet. Ellers har Satyr og Frost satt sammen ei setliste for denne tour’en som består av låter fra utgivelsene på 2000-tallet, spesielt fra «Now, Diabolic» (2006). I tillegg to låter fra Nemesis Divina» (1996).

Satyr er majestetisk der han står foran en fullsatt sal på Kick, mens han holder fast i sitt spesielle mikrofonstativ. Nærmest arrogant i måten han skuer utover publikum på, måten han fremfører låtene på. Sigurd Wongraven eier scenen. Og publikum. Bak ham hamrer Frost løs på slagverket sitt, slik bare han kan. Frost (Kjetil-Vidar Haraldstad) er nok langt på vei den beste black metal-trommisen. Og han gir alt på scenen. I tillegg består Satyricon av to gitarister, bass og keyboard. Sammen lager de en lydvegg som står som ei påle. Det er massivt, det er tøft. Lyden er god denne kvelden på Kick, instrumentene kommer til sin rett. Og publikum responderer. I hvert fall etter en stund. Wongraven er ikke helt fornøyd på de første låtene:

- Jeg lurer på om jeg skal finne meg en kopp kaffe og sette meg i et hjørne, sier han til publikum, og fortsetter:

- Nå er dere på Satyricon-konsert, da må dere f*** meg jobbe!!

Og publikum tar oppfordringen. Etter hvert blir det bra liv og allsang blant publikum.

- Vi har vært her noen ganger, så noen fotavtrykk har vi vel satt?, spør Satyr, og fortsetter:

- Jeg synes dere er modige, som bor i hjertet av bibelbeltet, og stiller opp på konsert med Satyricon. Her er en sang til dere, sier Wongraven før bandet setter i gang med kjente «Now, Diabolical».

Som nevnt vet man stort sett hva man får når en drar på konsert med Satyricon. Og det er kvalitet over det som blir levert. Men jeg savner overraskelse-momentet. Det blir litt kjedelig i lengden. Heldigvis trekker de fram låta «Transcendental Requiem of Slaves» mot slutten av hovedsettet, som en intro til «Mother North». En annerledes låt, melodisk og med Satyr på gitar. Stemningsfullt.

Publikum er selvfølgelig ikke fornøyd etter hoveddelen av konserten, selv om «Mother North» kanskje er Satyricons beste avslutningslåt. Men publikum vil ha mer. Og mer får de. Fire ekstranummer har bandet på lur, og konserten avsluttes med «K.I.N.G.».

Konserten varer i en time og tre kvarter. En bra konsert. En maktdemonstrasjon av Norges beste black metal-band. En konsert hvor bandet får vist sine instrumentale ferdigheter, hvor Sigurd Wongraven får demonstrert at han er en fantastisk scenepersonlighet og en dyktig vokalist, og hvor publikum har fått akkurat det de kom for og dermed skikkelig valuta for inngangspengene.