Nostalgi i De tusen sjøers land

Helgen 10.-12. november dro jeg, sammen med gode venner, i nostalgiens tegn til «De tusen sjøers land», Finland. Vi skulle ta farvel med våre barndoms helter. Det var klart for konsert med ærverdige Deep Purple.

Rockelegendene i Deep Purple er ute på sin "Long Goodbye Tour". Svein tok turen til deres konsert i Helsinki, for å rapportere tilbake til Festivalguidens lesere. Foto: Svein Frydnes

La det være sagt med det samme – Deep Purple imponerte!
Dette var fjerde gang jeg så Deep Purple live, og det var den desidert beste konserten – nest etter den legendarisk Valle Hovin-konserten i 1987. Men da var både Jon Lord og Ritchie Blackmoore med. Det er de ikke lenger. Jon Lord har tatt plass i sjefsstolen i Hammond-himmelens rike, og Blackmoore søker svar i folkemusikken. Erstatterne Don Airey og Steve Morse har vært med i Deep Purple siden henholdsvis 1994 og 2002, og er sånn sett godt innarbeidet i bandet.

The Long Goodbye Tour

Turnéen Deep Purple er ute på nå, er kalt The Long Goodbye Tour. Hvor lang den blir, er det ingen som vet. Selv har vel bandet uttalt noe slikt som at «vi holder på så lenge vi orker». Og det kan bli lenge! For til tross for at samtlige medlemmer har passert norsk pensjonist-alder, var de bra vitale.
Det visuelle scenebildet har et arktisk tema. Tilsvarende deres siste album, «Infinite» (som treffende nok betyr uendelig…). Bakteppet er et bilde av bandet hogget i is, til forveksling lik coveret til deres ikoniske gjennombruddsalbum «In Rock» fra 1970.

Konserten åpnes med «Time for Bedlam». En bra låt, og godt fremført. Ikke den helt store åpningslåta, men grei nok. Deretter drar de over i gode, gamle «Fireball», som bæres fram av en heltent Don Airey. Videre er det klart for «Bloodsucker» fra tidligere nevnte «In Rock». Ingen rolig åpning for aldrende herremenn, men de henger godt med. Ikke minst Ian Gillan, som nok er bandets akilleshæl for tiden, presterer over forventet. Visst merker vi at han er laaangt fra hans glansperiode, men han imponerer! Gillans innsats er nok også en stor årsak til at jeg rangerer denne konserten såpass høyt, de siste gangene jeg har sett ham har han nemlig vært ganske så laber.

På «Strange Kind of Woman» gir han alt, men forteller samtidig med kroppspråket at han vil så mye mer.

«All I Got is You», også den fra det siste albumet, er ny på spillelisten for Skandinavia. Tittelen henspeiler på trommis Ian Paices vittige kommentar i mang en banddiskusjon – «Dere har meg, men jeg har bare dere». Teksten handler imidlertid om en litt oppgitt ektemann:

- To be honest with you babe, I’m only in it for the ride 
And you may never bring yourself to take me as I am
But in case you hadn’t noticed, I don’t give a fucking damn!

Hyllest til Jon Lord

«Uncommon Man» fra deres forrige album «Now What!?» er dedikert til bandets grunnlegger Jon Lord, som døde i 2012. En fantastisk nydelig låt, som er delvis inspirert av Keith Emersons «Fanfare for the Common Man», og fremføres med stor respekt.

«The Surprising» er i utgangspunktet en reise i progressiv og forførende rock, men denne kvelden virker bandet ikke helt inspirert. Steve Morse, som har en stor rolle i låta, mangler entusiasme, selv om det tekniske sitter som det skal. Heller ikke «Lazy» har den samme «schwung» som en er vant med, det blir litt tannløst. Kveldens lavpunkt, sett fra mitt synspunkt, er «Birds of Prey». Bandet spiller for så vidt ok, men Gillan, da. Det er så tydelig at han ikke kan teksten, der han står med blikket konstant festet på tekstarkene på gulvet. Huff!

Triumfferd

Likevel, nedturen er fort tilgitt. For herfra og ut blir det en stor seiersmarsj for de gamle mesterne. Siste del av konserten er viet kun gamle slagere, og de sitter som et skudd. En kan formelig se hvordan bandet blomstrer. Nå er de ferdig med «pliktløpet» med de nye låtene, tilbake gjenstår kun sikre kort. Og først ut er «Knockin’ at your Back Door». Et herlig driv, og et samspill på topp. Gillan trykker til igjen, Ian Paice briljerer bak trommene og Don Airey fyller på som bare han kan.
Og nettopp Don Airey får nå sin tilmålte alenetid på scenen. Soloene hans er legendariske, og jubelen står i taket når Jean Sibelius’ «Finlandia» toner ut over ishallen, for så å la «Vårt Land» (finske nasjonalsangen) overta. Don Airey er en verdig arvtaker etter Jon Lord, og en nytelse å høre på. Stemningen i hallen er satt, og den roer seg ikke før bandet går av scenen, og det er heldigvis en stund til. Først er det tid for blant annet en utrolig bra versjon av «Space Truckin’», med Roger Glover i førersetet på bassen. «Smoke on the Water» blir forbløffende tam i forhold, men bevares.. Nå er vi inne i den beste perioden av konserten og det skal mye til å holde samme skyhøye nivået på alle låtene. «Smoke on the Water» er da også siste låta. Så langt. Men publikum skal ha mer. Og selvfølgelig får de mer.

Første ekstranummer er gode, gamle «Hush» av Joe South. Ei låt som har fulgt dem siden de spilte den inn på debutalbumet «Shades of Deep Purple» i 1968, med Rod Evans på vokal. I 2017 er den mer potent enn noen gang. Etter «Hush» er det klart for Roger Glovers bass-solo, før konserten avsluttes med «Black Night».

Deep Purple har gjennomført en fantastisk konsert. Et strålende fornøyd publikum fra en fullsatt Helsinki Ishall rusler ut i november-natta. Vel vitende om at dette veldig sannsynlig var deres siste, og for mange – første, møte med det legendariske rockebandet. Etter min mening det siste i sin genre; Led Zeppelin forsvant i 1980, Black Sabbath tidligere i år. Deep Purple gir seg nok ikke riktig ennå, men om jeg ikke får oppleve flere konserter med dem, er det i vissheten om at de går ned med flagget til topps! Jeg sier som Gillan selv:

- You’re amazing. Absolutely fantastic. Superb!