Tito Lausteen Quintet er ute med sitt debutalbum, Season of Treason. Og det er et fordømt sterkt debutalbum!

"Season of Treason er ei samling låter, som omhandler alt som måtte oppta oss. Alt fra dagliglivet, politikk og samfunn, til det å være et rockeband i dag og kulturen rundt det."Foto: Official album art

Karakter: 8/10

Tito Lausteen Quintet het Tito Lausten Quartet før innspilling av skiva. Men med inntreden av Audun Bjølgerud på bass ble de en Quintet (og kunne beholde det offisielle bandnavnet TLQ). Fra før bestod TLQ av Stig Venberg (trommer), Morten Larsen (keyboard), Jon Lausteen (vokal/gitar) og Tommy Tito (vokal/gitar). En homogen gjeng som utøver sin musikk på en fremragende måte.
Albumet Season of Treason er variert. Variert i betydningen musikalsk, ikke kvalitetsmessig. Det er jevnt over høy kvalitet på musikken, og albumet vokser for hver gjennomlytting.

Trommis Stig Venberg beskriver albumet slik:

- Season of Treason er ei samling låter, som omhandler alt som måtte oppta oss. Alt fra dagliglivet, politikk og samfunn, til det å være et rockeband i dag og kulturen rundt det.

Det vokale ivaretas på en glimrende måte av Lausteen og Tito, men først og fremst er det de instrumentale ferdighetene som undertegnede ønsker å fremheve.

TLQ ønsker med denne plata å bringe sjel, energi og substans tilbake til musikken, gjennom sin egen innpakning og sound. Langt på vei har de klart det. Og styrkingen av bandet med en ekstra gitar gir et langt fyldigere sound.

På første låta, I Can’t Remember, tar jeg meg i å sitte og spille lufttrommer. Dette er en catchy, funky låt. Det svinger, med framtredende trommer, piano og et herlig blås-arrangement.
Neste låt er ei ypperlig åpningslåt for en konsert. Waiting for the Call åpner med ei tøff basslinje og et herlig bluesriff. Når det hele tones ned i en drømmende gitarsolo og sår sang i midtpartiet, før det avsluttes med fullt øs, så treffer de i hvert fall meg. Herlig rocka, progressiv blues.
Early in the Morning er ingen tungsindig «hangover-låt», som tittelen kunne tilsi. Heller spretten bossanova, med noe «Beatelsk» over seg.

På Where It’s Cold går vi derimot inn i det mer dystre lydbildet. Det er noe doomsk over låta, med en mystisk vokal. Nydelig instrumentalparti midt i låta. Flott låt, med en herlig mystikk over seg.
Når Hell and Back kjøres i gang, er vi tilbake til funken og wha wha-pedalen. Jeg får litt assosiasjoner til Tommy Bolin (etter Deep Purple), og det kan tenkes at salige Jon Lord har vært en inspirasjonskilde til «Mylk-Sjeik» Larsens tangentspill.

Etter undertegnedes mening kommer platas beste låt med How it Feels. Litt 60-tallsrock, bygger seg opp og får et fyldigere lydbilde utover i låta. Bra vokal og flotte taktskifter. Ei låt å lytte til. Midtpartiet er bare magisk, må nytes med lukkede øyner. Dette er platas lengste låt, 7 minutter og 40 sekunder, og ikke et dødpunkt.

Deretter går vi over i en, tror jeg, hyllest til den norske kvinnen; Norwegian Women. Ok rett fram-låt. Catchy og humoristisk.

Face the Words er skrevet av keyboardist Morten Larsen. Det er ei nydelig låt, musikalsk. Vakkert pianospill og tekst til ettertanke. Ei låt å avslutte en hyggelig kveld med.

Debutalbumet til TLQ avsluttes med Take Me Home. Tradisjonell bluesrock uten spesielt særpreg. Av en eller annen grunn klarte jeg ikke helt å catche denne låta. Mulig det blir bedre med flere gjennomlyttinger. Den er i hvert fall kraftfull.

Totalt sett er Season of Treason et vel gjennomført album av Tito Lausteen Quintet, og jeg har ingen problemer med å anbefale det. Tvert imot! Albumet er produsert av bandet selv, og har en herlig sound. Plata er spekket med gode enkeltprestasjoner, i tillegg til band-prestasjonene. En god touch av 60-talls soundet, ispedd litt flørting med funky Deep Purple. Det er etter min mening få ankepunkter, bortsett kanskje fra siste-låta. Men jeg tror også den vil vokse seg stor etter hvert.