Festivalsjef, Sonja Brynjulfsen, sørger for at Eikerapen Roots for fjortende gang blir årets happening i den nordlige delen av distriktet.Foto: Svein Frydnes
I år er ble Eikerapen Roots Festival arrangert for fjortende gang. I forkant gikk festivalledelsen sterkt ut og varslet at dette kunne bli den siste festivalen, om ikke det økonomiske falt på plass.
Etter en vel gjennomført festival, tyder mye på at Eikerapen også neste år vil fylles av festglade festivalgjengere.
Festivalen åpnet torsdag med Ungdomsroots, festivalvorspiel og konsert med Gledeskompaniet. Fredag var det konserter med band som Little Country Band, Aaslandsbros, Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars og Gunslingers. Hovedattraksjonene denne kvelden var Vamp og Trine Rein, hvor Trine Rein ifølge rapportene hadde opptredenen med størst suksess.
Jeg hadde ikke mulighet til å være til stede fredag, men lørdag var jeg på plass.
Lystig og alvorlig
Da undertegnede ankom Eikerapen lørdag skinte sola, og det så ut til å bli en fin festivaldag. De mørke skyene som værmeldingen hadde varslet, syntes å være betydelig overdrevet.
Første band ut, var Vigelands store sønn Andy The Candy. Blant venner også kalt Anders Støle Fidje. Sammen med sine medmusikanter gav han de fremmøtte i Ellings Hage en solid dose sanger om de små hverdagslige utfordringene. Koblet sammen med underfundige historier mellom sangene som fikk publikum til å skrattle, ble dette en trivelig start på festival-lørdagen.
Neste artist ut var Tove Bøygard. Tove Bøygard kommer fra Ål i Hallingdal og synger gjerne om den mørkere siden av livet, om de svake, om de utstøtte, om lengsel. Men også om håp. Hun har en vakker stemme, og en herlig tilstedeværelse. Med seg hadde hun Jørun Bøgeberg, som akkompagnerte på seks strengers bass. Noe som, sammen med Bøygards gitar, munnspill og vokal, gav sangene en vakker fylde.
De frivillige er motoren
Festivalen styres med sikker hånd av festivalsjef Sonja Brynjulfsen, og med seg har hun en skokk med frivillige.Foto: Svein Frydnes
Det skjer mye på en festival som Eikerapen Roots Festival, i tillegg til musikken. Mat serveres, stort sett lokal mat. Det skjenkes øl og andre leskedrikker. Folk mingler, folk prater. Det er et yrende liv. Til og med et par politiske partier prøvde å verve flere velgere, gjennom prat og utdeling av stash. Som for eksempel kondomer… Det blir ikke flere velgere av det, kjære Høyre.
Men alt dette skal sys sammen. Og til det trenges en rutinert festivalledelse og masse frivillige. Og det har Eikerapen Roots Festival. Festivalen styres med sikker hånd av festivalsjef Sonja Brynjulfsen, og med seg har hun en skokk med frivillige. Brynjulfsen er klar på én ting:
- De frivillige er motoren i festivalen.
Ukjente romsdøler
Men det er musikk festivalen i hovedsak dreier seg om. I år har festivalen tre scener på lørdagen; Ellings Hage, Låven og Hovedscenen.
Etter at Andy The Candy og Tove Bøygard har holdt sine konserter i Ellings Hage i strålende solskinn, faller de første regndråpene. Noe som stresser neste artist, Steinar Albrigtsen, noe. Men det kommer et telt på plass, og Albrigtsen og kona Monika Norli får fremført sine låter foran et fullt amfi. Låter fra hele Albrigtsens karriere, ispedd sanger av Norli. Sikkert fremført, akkompagnert av Albrigtsens lune nordnorske humor.
Nerli There er et ukjent band for de fleste. Etter at de er ferdig med sin opptreden på Låven er de i hvert fall ikke ukjente for Eikerapens festivalgjengere. Dette var en konsert med et solid trøkk. Reinspikka rock, men det som etter undertegnedes mening utgjorde den store forskjellen, var André Gussiås sitt tangentspill. Det gav en god, atmosfærisk fylde oppå det rocka. Bandet er fra Molde-traktene, og spiller stort sett i det området. Bookingansvarlig for Eikerapen Roots Festival skal ha ros for å ta sjansen på et relativt ukjent band. Bandet gav alt på Låven, og publikum kvitterte med jubel og stående applaus.
Claudia Scott er kjent for de fleste, etter mange år på veien. Hun åpnet Hovedscenen denne kvelden, og det må ha vært litt begredelig å stå på scenen og se ut over et heller glissent publikumsoppmøte. Scenen har en kapasitet på 4000, men det kan knapt ha vært 100 til stede da Scott begynte. Men Claudia Scott er profesjonell, og gav en flott konsert. Etter hvert ség det heldigvis på med mer folk.
Siste PULS?
Pink Floyd er ikke et ukjent fenomen på Eikerapen. I år manifestert av PULS fra Vennesla.Foto: Svein Frydnes
Årets store trekkplaster var nok Vennesla-gruppa PULS. Kjent fra flere store oppsetninger, hvor de fremfører musikken fra Pink Floyds magiske univers. De sparer sjelden på effektene, eller mengden mennesker på scenen. På en festival, derimot, er det dessverre ikke mulig å få til full scenerigg. Men musikken og fremføringen er like imponerende. Dette er en gjeng musikere som kan sitt fag. Vi får de fleste store hit’ene til Pink Floyd, i tillegg til enkelte låter fra David Gilmour og Roger Waters.
Dessverre er det ting som tyder på at det nå er slutt, etter åtte år. I hvert fall antydet gitarist Geir Sandaker det fra scenen. Så får vi se om PULS-gjengen klarer å holde seg borte fra rampelyset.
Siste band ut på denne festivalen, var Ingenting fra Rogaland. Fra Hovedscenen sørget de for å sette et solid punktum for ei flott festivalhelg, med sin energiske rock, sine rølpete tekster og et heftig sceneshow.
