Når vi kommer til Bankgården ser vi en rød løper og proffe billettkontrollører i døra som ønsker oss varmt velkommen til en lounge med stilige møbler og en stilig bar med kule og festglade mennesker.

Jeg får en følelse av å befinne meg midt i en 50 cent video med in DA Club låten som forsøker å lirke seg inn i øret. Men det er så lang ifra rap vi er kommet for å høre på. Vi er her alle for å høre The Dogs. Hardbarka god norsk grunch punk-rock er på menyen i kveld og vi er alle så veldig klare for nettopp det.

Ventemusikken siver ut av høyttalerne men ingen får det egentlig med seg. Alle hilser på alle. Mens forventningene stiger, er det godt med drikke muligheter i baren til kresne kunder. Noen går ut og røyker, mens flere er glade for at toalettene i første er åpen så man slipper å gå i tre etasjer for å gjøre sitt.

Bokstavelig talt stille før stormen - før The Dogs. Men atmosfæren skal først bygges opp av de tre hardtslående og fremadstormende bandene Bleakwater, Underwing og Camp Abby.Foto: Bjørg Fossli

Oppvarming

Første bandet ut er «Bleakwater» som til en lettelse for alle begynner rått og kult og fenger publikum fra første stund. Stilen er bra, samspillet er mer enn godt og de har folket på gulvet med seg fra første stund. «Lone Wolf» fanger, med en etterfølgende «Out of my Reach» og «Little Sister» som lirker seg inn i hjertene før de avslutter med «Year of the Heatway». Folket er fornøyd med en særdeles god oppvarming.

Neste band ut er «Underwing». 4 unggutter stabler seg opp på scenen. «Sunless Seed» fra deres nyeste utgivelse er første låt og man ser at publikum måper av forbauselse. For noen riffer, for en stemme for et fantastisk samspill. Disse gutta spiller som de ikke hadde gjort annet de siste 40 årene mens alderen deres tilsier fjerdeparten og knapt nok det. Vokalstemmen til Enyeto Kotori, minner om Layne Staley. Trommisen, Joachim Walle Michalsen, kan vi knapt se, men vi hører han godt. Han er fra en annen verden. Sammen gjør dette firkløveret et helstøpt inntrykk på netthinnen som du ikke glemmer så lett. De følger opp med å covre ZZ Top med låten «I just got paid». Glade mc-gutter på gulvet lyser opp og Underwing gjør låten til sin egen. Avslutningen er deres egen låt «The Cavemen» som har en bittersøt grungeklang og setter seg fast på grunn av sin tekst, vokal og riffer som er sammenvevd som et legendarisk teppe. Heldigvis er deres album «Kaela Upsweep» ute nå og de har releaskonsert 20.mai. Dette er Ole Johan Lillegårds gutter fra Munkehaugen. De vil du høre mye i tiden fremover og Arendal kan banke seg på brystet og være stolte av disse nyankomne rockegudene.

«Camp Abby» er neste band på scenen, et reinbarka sørlandsk rocke-band full av pure energy. Dette er gutter som også er ekstremt samspilt. De starter med låta «Safe Bay», jobber seg godt gjennom «Fading Away» som har en utrolig herlig tekst. Fortløpende kommer «Peace of you» som er en god sammensetning av tekst og lyd. Den frembringer minner fra en fjern forelskelse man jobbet godt for å glemme. Gitarene her er det beste med bandet. Låtene smelter sammen og jeg nyter hvert nanosekund. Det toppes av vokalen som gjør ordene til en lek. Deretter kommer «Welcome to the dancefloor» som får publikum til å våkne og røre på seg, men de blir elektriske når bandet avslutter med «Free Falling» For noen tekster!

The Dogs

Nå gjør det godt med en pause, men publikum er langt ifra slitne, bare svette av alle de deilige forrettene menyen har bydd på så langt. Nå er tiden kommet for å mingle, stå litt i dokø, tulleprate og stemningen speiler ren godhet fra alt og alle.

Det er intet mindre enn rått og hemningsløst når The Dogs er på scenen.Foto: Bjørg Fossli

Lys og lyd rigges ordentlig på plass før de store gutta fra The Dogs skal komme på scenen. Folk får fyllt på glassene sine, blikk møter blikk og den vårfylte lufta er til å ta og kjenne på. Flørten, latteren og smilene går sin gjenkjennelige vante gang.

Så skjer det. The Dogs entrer scenen, De Store Gutta fra OSLO. Publikum tar helt av, disse gutta eier dem fra første stund.

Kristopher Schau med sin like høye flotte stemme som figur begynner å gi det vi alle er kommet for. Han får alle til å føle seg sett, han gir og gir, og han er Kongen. Hans bevegelser på scenen får enhver til å begynne å svette og alle vil ha en bit av han. Alle vet hva kvinnene tenker og Sexy er fornavnet hans i kveld. Men han er selvsagt ingenting uten sitt velspilte band, som også er med på moroa og gjør hver eneste låt til en lek. Låtene er rå, triste og så gode at vi glemmer både tid og sted. Vi er ikke lenger i lille Arendal, men på en rå festival langt av sted og det er rett før absolutt alle hemninger ryker rett vest. Lys og lyd sammensetningen er perfekt. «Are you with him now» er virkelig en låt man sent vil glemme. Kristopher danser, beveger rytmisk på seg og stiger ned til publikum. Han legger seg på gulvet hvor selvsagt alt som kan krype og gå kaster seg over han i vill henrykkelse over hans ville punk-rocklåt «Crime is sexy».

Ingen tvil om at det er han som er den virkelige guden i kveld. Folk kunne dra hjem mette, fornøyde og fullstendig tilfredsstilte. Dette var et klimaks av en konsert i vår lille kjære by, Arendal.

Arrangørene her i kveld kan være mektig fornøyde med den offisielle åpningen av Bankgården.