Suksess for Karmøygeddon 2017

Saxon @ Karmøygeddon 2017 - Photo: Svein Frydnes

Saxon - Trives på scenen, gjør de. Masse spille glede og masse energi. Teltet er fullt og publikum liker det de ser og hører. Biff Byford har folket i sin hule hånd og er mektig å se til!Foto: Svein Frydnes

Karmøygeddon 2017 er over. 3 dager med tung musikk, flotte opptredener, nydelige mennesker og masse musikalsk glede har kommet til sin slutt. Et rekordstort og fornøyd publikum har dratt fra Karmøy mettet på gode inntrykk. Tilbake står Johnny Angelund og hans crew og kan sole seg i glansen av strålende tilbakemeldinger.

Klikk her for å lese del 2 av denne artikkelen

Det er ikke noen overdrivelse engang; Sosiale medier flommer over av positive tilbakemeldinger etter årets Karmøygeddon. Så vel artister som publikum er unisont fornøyde. Og det med god grunn. Karmøygeddon har funnet sin form. Og som Andy B. Franck i Brainstorm sa:

- Karmøygeddon er familiær i hele sin form. Mens andre festivaler er blitt industrialisert, har Karmøygeddon beholdt sin familiære stil.

Og det kan jeg underskrive på!

Torsdag på Scandic Scene

Første konserten min i år ble med October Tide på Scandic Stage torsdag. Svensk progressiv doom med utspring fra Katatonia. De gjorde en solid jobb, og hadde en trofast fanskare som fylte opp publikumsområdet. Beste låt: «12 Day of Rain».

Neste band ut, Bölzer, presenterte sveitsisk ekstrem-metal. To mann på scenen, med de kreative navnene KzR (gitar/vokal) og HzR (trommer). Masse lyd, masse energi, brutalt men litt lite variasjon.

Svenske Fejd ble derimot en positiv opplevelse. Absolutt kveldens høydepunkt! Heftig folkmetal med stor publikumsappell. Kjempestemning både på scenen og blant publikum. Herlig! Beste låt: Offorrök.

Thyrfing fulgte godt opp Fejds heftige opptreden. Frontet av en energisk Jens Rydén (ex-Naglfar) gjorde de en flott opptrden. Brutal viking-metal som slo an hos publikum.

Avslutningsvis fikk vi høre enda et svensk band, Bullet. Selv om det nærmest var en AC/DC-plagiat i musikken, så hadde de også sitt særpreg. Masse gode riffs og overganger, tøft og energisk og en vokalist som har hørt MYE på AC/DCs Brian Johnson. De engasjerte publikum og stod for en flott avslutning på festivalens første dag.

Scandic Stage er en spesiell scene. Tung musikk har en tendens til å bli litt vel kompakt. Det krever absolutt sine menn (eller kvinner) bak lydspakene. Det ble ikke truffet like godt hver gang. Det kan muligens være at min hørsel ikke var helt innstilt på lydnivået, men den ble absolutt vant til det etter hvert. At det er mulig å få bra lyd der, fikk vi derimot oppleve neste dag. Mer om det etterpå.

Torsdagen stod i hvert fall til forventningene, stort sett. Det var deilig å returnere til Karmøygeddon og kjenne på den gode følelsen festivalen gir meg.

Flott vær og store forventninger

Fredag opprant med strålende vær og store forhåpninger. Det er en killer line up som står på programmet, og det er bare å komme seg tidlig avgårde.

Evig Natt står først på programmet. Et band jeg aldri har hørt live, men hørt en del på plate. Herlige, harmoniske vokalprestasjoner av Kirsten Jørgensen, blandet med Stein Roger Sunds growling. Det var noe av det jeg forventet. Og det fikk vi, så absolutt!

I tillegg til nevnte vokaler spiller Evig Natt imponerende bra, og har noen herlige melodier. At Cradle of Filths Lindsay Schoolcraft stilte som gjestevokalist, og lyden i tillegg var prima, gjorde ikke opplevelsen noe mindre bra. Dette er et band som fortjener et større publikum og en større scene. En strålende start på dagen!

Aspherium var for meg et nytt bekjentskap. Og de imponerte også. Progressivt, intenst og med tålig bra lyd. Aller best kom bandet til sin rett i de rolige partiene. De avsluttet med herlige «Reality Unfolds», et progressivt mesterstykke på godt og vel 13 minutter.

Før jeg dro ut og fikk litt frisk luft, og gjorde meg klar for første band på hovedscenen, fikk jeg med meg starten på konserten til Artillery. Dansk trash-metal som ikke gav meg det store kicket. De hadde absolutt sin fanskare, men for meg ble det for lite variasjon. Lyden var kanskje også spesielt dårlig her.

Musikalsk familiestevne

Karmøygeddon føles som et stort familiestevne. Masse blide mennesker. Finner du ikke noen kjentsfolk, så er det ikke vanskelig å finne nye bekjentskaper. Og det det er kanskje det som gjør festivalen så unik. Sjefen sjøl, Johnny Angelund, strålte som ei sol. Jeg prøvde å få noen ord med ham på fredagen, men det lot seg ikke gjøre. Han har tid til alle, så jeg tenkte at det vil by seg en sjanse lørdag. Og det ble det. Men så var det tid for å dukke inn i mørket igjen. Første konsert på hovedscenen.

Franske Alcest spiller en form for black metal som kalles blackgaze. Stemningsfullt, atmosfærisk. Utrolig hørbart. Det er tight, det er emosjonelt. Nydelig. Og publikum liker det de får høre.

Etterpå er det klart for svenske Dark Tranquility. Også det melodisk, men av det mer hardere slaget. Energisk, absolutt publikumsvennlig og til tider progressivt. Bandet utviste flott spilleglede, og vokalist Mikael Stanne var av den blide sorten. Bra opptreden.

Spillesugne tyskere og brutale svensker

Neste band på hovedscenen var Primal Fear. Det var et tydelig spillesugent band som entret scenen, med en smørblid Ralf Scheepers. Primal Fear er tysk power metal på sitt beste. Bra lyssetting, bra lyd og et band som ønsker å gi publikum kun det beste. Kan en ønske seg mer? Et av flere høydepunkt denne fredagen.

Dessverre var det alt for få band som laget noe særlig teatralsk over sceneshowet sitt. Ikke som i fjor, hvor blant annet Snowy Show vartet opp med et fantastisk sceneshow. Neste band ut, Marduk, var et unntak.

Det er én ting å si om Marduk – brutalt! Musikken er tung, den er brutal og i lengden blir det litt slitsomt. Men de har god publikumsoppbacking, de er teatralske og severdige men for meg innfridde de ikke. De skal imidlertid ha cred for outfit’en. Det gjør seg med heftig kroppsmaling, brutal bekledning og bra lyssetting.

Septicflesh gjorde et bra set. Gresk extreme metal, svulstig og pompøst, som så ut til å treffe sitt publikum.

Biff holder koken

Kveldens headliner er Saxon. Intro’en er det ikke noe å si på: AC/DCs «It’s a long way to the top…». Saxon har holdt på lenge, og toppen har de nok hatt. Men de gjør hva de kan for å holde seg der. Trives på scenen, gjør de i hvert fall. Masse spille glede og masse energi. Teltet er fullt og publikum liker det de ser og hører. Biff Byford har folket i sin hule hånd og er mektig å se til.

Lyden er også glimrende, noe som er med på å gjøre dette til en av de absolutt beste konsertene under årets festival. Setlist’en er bra; Motor Cycle Man, Crusader, Wheels of Steel, Heavy Metal Thunder (som dedikeres Lemmy). Det hele avsluttes med Denim and Leather, 747 og Princess of the Night. Mektig!

Hele bandet imponerte, men må trekke fram en utrolig energisk Nibbs Carter på bass.

Fredagen ble avsluttet med sveitsiske Eluveitie. Folkmetal med en mengde instrumenter, og en opplagt Chrigel Glanzmann i front. Men det virket ikke som bandet koste seg spesielt, til det ble de alt for introverte. Liv blant publikum skaper de uansett, og det ble en flott avslutning på fredagen.

Klikk her for å lese del 2 av artikkelen!