I kveld er det for øvrig ikke bare artisten man blir kjent med men også mennesket, fra det stykket barndom hun forteller om til hennes mange politiske kamper. Angélique Kidjo vet å utnytte sin offentlige status konstruktivt. Foto: Kenneth Pedersen
Det er ekstremt sjelden, om det noen gang har hendt før, at jeg hatt tatt plass i en konsertsal med såkalt verdensmusikk på programmet. I kveld finnes det overhode ingen unnskyldning til å gå glipp av det som skjer i konsertsalen. Hva er forresten det mest oppsiktsvekkende i Kildens programmering: at de har klart å booke Angélique Kidjo eller at Kidjo selv har lagt turen til Kristiansand? Vanskelig å avgjøre, gitt.
Performer | Angélique Kidjo |
Dato | 23.11.2016 |
Venue | Kilden teater- og konserthus Kristiansand |
Én ting er sikker: Sørlandet, mysende i retning scenen gjennom brilleglassene sine, har definitivt godt av Kidjos besøk. Fra gitaristen og bassistens inngang, hvor begge serverer de første taktene, en akkumulasjon av klappede rytmer og forsiktige dansetrinn, er de tross alt betalende gjestene jo nødt til å bli bevegd på et eller annet vis, eller hur!? Om den rådende janteloven visker ut enhver synlig fysisk reaksjon hos publikummene, som knapt vier Kidjos musikk et hodenikk, begynner allerede blodet å koke opp på sidegalleriet.
Denne dama har jeg nemlig både hørt nok om og av, til å bli lett engasjert av. Spekulasjoner om hvordan hun vil gjør sin entre har man også begitt seg ut på. Det er overraskende noe introvert at hun inntar det glatte parkettet med glidende høyhælte skritt. Stemninga har allerede satt seg i salen, ved hjelp av Kidjos firemanns band.
De første tonene som kommer ut av mikrofon med en noe skuffende klinisk, metallisk farge, gjør den musikalske opplevelsen raskt fullkommen likevel.
Ironisk nok sitter publikum fremdeles i stolen sin; i andakt, tro? Angélique Kidjo lar seg slettes ikke lure lenge, og publikummet kan til slutt ikke la være å adlyde. Det blir oppfordret om å komme seg opp ved flere anledninger, slik at et knippe publikummere, undertegnede inkludert, står ved siden av Angélique på scenen, mens resten av salen akkompagnerer konsertens siste låter på to ben. Det skulle jammen kreve en kraftig og overbevisende stemme til å klare denne prestasjonen.
Setlisten er meg mer eller mindre ukjent, men det merkes at energinivået er fordelt med en god flyt mellom høyttempolåter med sin fest av synkoper på den ene sida, og ballader på den andre. Det hele viser artistens brede repertoar. Det kommer ellers ikke én feil note eller takt fra det dyktige og blide bandet, og Kidjo synger uanstrengt fra ende til annen, tross simultan høy danserisk aktivitet.
I kveld er det for øvrig ikke bare artisten man blir kjent med men også mennesket, fra det stykket barndom hun forteller om til hennes mange politiske kamper. Snakk om å utnytte sin offentlige status konstruktivt!
Takk for en opplevelse av de sjeldne, jeg er nok på plass neste gang også.
LyM