Moddi (arkivfoto)Foto: Bjørg Fossli
Pål Knutsen, eller heller «Moddi» som han kaller seg, har endelig kommet hjem på Norgesturné etter å ha vært altfor lenge borte i andre deler av verden. Han ga nylig ut et nytt album som heter «Unsongs», resultatet av et stort prosjekt der han fant sanger fra hele verden som på en eller annen måte hadde blitt sensurert i landet de kom fra. Han fant mange, men valgte ut tolv sanger som fikk plass på albumet av ulike grunner. Torsdag 13. oktober kom han til Nøtterøy Kulturhus sammen med cellisten sin Katrine Schiøtt, og da var vi på pletten. Dørene åpna 19:00, så var det bare å vente én time på at den lille krølltoppen med det store hjertet skulle starte konserten.
«Lokalet» var et avsperra område i kulturhusets foajé som var fylt med stoler vendt på skrå mot en scene som sto i hjørnet. Allerede en liten stund før konserten ble taklysene dempa og scenen opplyst bakfra og ovenfra. Dette bidro til å skape en fin, forventningsfull stemning blant publikum som allerede hadde fylt opp de stolene som var, mens de satt og småsnakka og koste seg med det kulturhusets kafé hadde å tilby. Det lyset holdt seg nokså konstant gjennom hele konserten og holdt det varmt og koselig, som det skal være på konsertene hans.
Selv sa Moddi under konserten at mange hadde blitt overraska over alvoret i sangene hans da han hadde holdt konserter i andre land, ettersom de hadde forventa seg en «nord-norsk, barbeint hobbit». Og det er nok sant med mange nordmenn også. Han har en energi og et humør som lett smitter over på publikum, men når han forteller om og fremfører sangene på «Unsongs», blir man grepet av alvoret og kan ikke annet enn å lytte. Det var disse sangene som dominerte kvelden, blant andre «Matter of Habit», «My Vietnam» og «Strange Fruit», tre av dem med sterkest innhold, sammen med «Parrot, Goat and Rooster», en sang som egentlig handler om narkotika, noe han syns er veldig gøy å poengtere. I tillegg måtte han selvfølgelig synge sine mest populære sanger, «Togsang», «En sang om fly» og «House by the Sea». Publikum er så inni musikken uansett hva som blir spilt at de nesten glemmer å klappe når de er ferdige. Man vil bare ha mer. Alt dette ble akkompagnert av Katrine, som er utrolig dyktig og legger til en ekstra dimensjon med celloen og koringa si.
Om en har lyst til å gå på konsert med Moddi så gjør en det, det er alltid verdt innsatsen. Han er så jordnær og hyggelig, noe han alltid viser tydelig både før, under og etter konserten. Han slår gjerne av en prat, blir rød hvis han har glemt noen eller får høre hvor god han er og gjør alltid en ekstra innsats når han signerer. Det er denne personligheten som gjør konsertene til en så god opplevelse, en blir bare sittende og smile, selv når han tar opp mer alvorlige temaer, rett og slett fordi en blir så glad i ham for å ta det opp. «Unsongs»-prosjektet gjorde jo som sagt konserten kanskje noe mer alvorstynget enn fansen hans er vant med, men det er like fantastisk det som å høre på de «gode gamle» sangene, selv om en blir veldig takknemlig når de kommer innimellom. I tillegg til det nye alvoret blandet med dette gode og kjente som var i høyeste grad til stede også på torsdag, la vi merke til en forandring. På konsertene før har han for det meste opptrådt barbeint, men det imaget har visst gått litt vekk til fordel for knall røde converse, selv om han fortsatt bruker føttene som instrument ved å trampe energisk i takt med musikken.
Dessverre måtte vi rekke siste buss for å komme oss hjem, så vi fikk ikke blitt så lenge som vi gjerne ville, men vi skal se ham igjen så fort som mulig og håper han aldri gir seg.
