"Med all den publikumsurfinga, spillinga på alle andre steder enn scenen og det ellevilt takknemlige publikumet som fikk være med på moroa hele konserten, sto vi for det meste og måpte." Arkivfoto: Jan Harald Helmersen/Festivalguiden
Noen ganger går en på konsert for å holde et løfte til en venn, og dette var en sånn konsert. Vi visste veldig godt at dette ikke var helt vår greie, og det fikk vi bekrefta allerede idet vi kom inn i lokalet. De andre som hadde kommet seg til Glassmagasinet i Horten denne torsdagskvelden visste det også, de lo litt av disse sjenerte småjentene som var så tydelig malplassert. Lokalet er en trang bar hvor du går ned en kort trapp der scenen har sitt helt egne lille hjørne foran et så vidt utvidet gulv. Blir det mange nok folk blir dette gulvet helt fullt, i tillegg til trappa og baren.
Så mange var det denne gangen. Folk hadde begynt å komme allerede før offisiell åpningstid, og lokalet fyltes opp en god stund før bandet dukket opp. Noe de så gjorde helt plutselig, og konserten var i gang før vi i det hele tatt hadde kommet oss ut på gulvet. Det første vi reagerte på var lyden. Den var akkurat så høy som vi forventa, og så høy som deres publikum utvilsomt ville ha den, men for oss hakket for høyt, og det tok ikke lang tid før vi kjente det ringe i øra. Lysshowet fulgte opp galskapen, det blinka og pulserte og lyste oss mer i øya enn det lyste opp bandet som for det meste sto der i halvmørke.
Det vil si, når de i det hele tatt sto på scenen. Og det er nettopp det. De var nesten mindre der oppe enn de var nede i publikum. Allerede i første sang hoppet vokalisten over gjerdet og pløyde seg gjennom publikum mens han oppfordret samtlige til å klappe med, inkludert oss, som idet han kom frem til oss sto med hendene i lommene og glodde på ham. Så gikk han videre og klatret opp på kanten av baren og skreik over hodene på oss, før han like raskt var tilbake på scenen. Igjen var visst vi de eneste som syntes dette var noe spesielt. Og vi skjønte snart hvorfor. Det tok ikke lang tid før vokalisten hoppet ned i publikum, landet trygt oppå massens hender og lå der og lot seg føre frem og tilbake mens han sang, noe som gjorde at vi ble takknemlige for å stå litt lenger bak, og innen femte låt eller så var stage-diving gammelt nytt. Alle på scenen gjorde det om og om igjen, og alle var nede blant publikum på flere tidspunkt, med instrumenter og alt, og de fortsatte å spille og synge uansett. De eneste sangene vokalisten holdt seg på scenen var da han spilte cello, noe som også var utrolig tøft. På en av sine turer ned i massene stoppet vokalisten opp og spurte om de hadde det bra, hvorpå flesteparten skreik bekreftende tilbake, men så vendte han seg mot et par jenter og sa: «Dere ser ikke ut som dere har det bra. Hva kan jeg gjøre for å gjøre konserten bedre for dere?». Ei av dem svarte noe som fikk ham til å le og utbryte «det kan du ikke si!», før han gjenopptok skrikinga og gikk videre. Hvordan den lille mannen klarer å skrike så høyt så lenge er et mysterium for oss. Utrolig imponerende.
Og ikke bare menget bandet seg med publikum, det gikk andre veien også. På et tidspunkt tidlig i konserten fikk en overengasjert publikummer lov til å komme opp på scenen og kore, noe som utviklet seg til at stadig flere fikk lov utover konserten, og på siste sangen var ti publikummere på scenen, mens bandet sto nede i publikum og rocka fra seg til de ga seg for kvelden, knappe tre kvarter etter konsertstart.
Det er ingen tvil om at Honningbarna er rågode på det de gjør, og det var kult med en helt annen konsertopplevelse enn det vi er vant til. Med all den publikumsurfinga, spillinga på alle andre steder enn scenen og det ellevilt takknemlige publikumet som fikk være med på moroa hele konserten, sto vi for det meste og måpte. Det var en opplevelse helt utenom det vanlige, med et liveshow som gjorde pipinga i hodet absolutt verdt det. Den ene gangen i hvert fall. Vi kommer nok ikke til å se dem flere ganger selv, men hvis sjangeren er en som appellerer til deg kommer du helt sikkert til å elske disse gutta.