Norsk Råkk på Glassmagasinet i Horten. Foto: Bjørg Fossli
Alvorlig pop og Norsk Råkk
For fjerde gang denne høsten tok vi fredag turen til Glassmagasinet i Horten for å gå på konsert, Norsk Råkk denne gangen. Vi har sett disse gutta to ganger før og gleda oss til det som på arrangementet sto beskrevet «tre band for en hundrings». De to andre navnene på programmet var de to lokale artistene Marie Ulven og Marte Røyeng. Marie Ulven måtte dessverre melde avbud, så showet kom i gang en halvtime etter planen, noe som var like greit, da det var stor mangel på folk i lokalet. Vi satte oss og venta på vårt vanlige sted, men forta oss til scenen da vi skjønte at konserten hadde begynt uten at vi merka det.
Der sto Marte Røyeng, som nå ble førstemann ut, med gitaren sin og sang. Hun lagde veldig fin stemning med musikken som hun selv kalte «alvorlig pop», og det er ingen tvil om at den beskrivelsen passa bra på de melodiske og originale låtene hennes med dype og politiske temaer. 26-åringen fra Horten har holdt på i nærmere seks år og har gitt ut en EP med Thom Hell som produsent. Vi sto og nøt musikken og fulgte med på tekstene, og vi merka at folk rundt oss smilte og fulgte med de også. Marte kom også med morsomme kommentarer mellom låtene. Blant annet bemerka hun at hun tok seg av det rolige, så fikk Norsk Råkk sørge for å lage «hæla i taket»-stemning etterpå.
Hun hadde for så vidt rett i det. Når Norsk Råkk går på scenen ser de ut som en rolig og stille gjeng, til tross for størrelsen på bandet. De er nemlig mer enn fullt utstyrt, med både blåsere, trommis, gitarist, bassist og keyboardist. Scenen på glassmagasinet er i tillegg ganske liten, så det ble trangt om plassen. Så begynner de å spille og viser at de er akkurat det de utgir seg for å være. Med en vanvittig energi og masse sprell leverer de god gammeldags rock på norsk. Trombonisten Mathias Hole og de andre blåserne sørger for å gi musikken mye av det spesielle særpreget den har og vikar-trommisen Espen Fladmoe Wolder spilte så ivrig på fredag at en av cymbalene fløy sin vei, som han selv sa. Torstein Eriksen, Adrian Du Monceau og Axel Gjerstad Hjelme bytter på å være vokalist og samtlige lever seg veldig inn i sangene de synger, med både gestikulering og dansing.
Den som tar mest av når han får mikrofonen er nok keyboardisten Axel. På «Due» holdt han seg ved keyboardet og nøyde seg med å stå å sprette, mens under «Tidsfordriv» tok han med seg mikrofonstativet og gikk og stilte seg i toppen av trappa i andre enden av lokalet. Da han sang «Priapus» tok han like godt bare med seg mikrofonen og løp ut på gata. Da sto vi som var inne og så på han som løp rundt der ute mens vi hørte hva han sang gjennom høyttalerne og resten av bandet spilte upåvirka videre. Da han kom inn igjen la han seg på gulvet og lå der og sang litt, før han hoppa opp på scenen igjen med et par englevinger på ryggen som vitna om hvor rent gulvet var før han skrubba det med ryggen. Sangene deres er fengende og veldig dansbare, de er rett og slett veldig morsomme å se og høre på og veldig gode til det de gjør, og publikum ble tydelig begeistra over alle påfunnene deres.
Da konserten var ferdig sørga vi for å endelig få skaffa oss LP-ene til Norsk Råkk, og vi greide å få dem signert også før bandet måtte gå. Neste gang vi ser dem håper vi på fullt hus så Axel kan få surra noen inn i mikrofonledningen, det har vi nemlig sett ham gjøre før.
