Magnus Grønneberg fra CC Cowboys (arkifoto) Foto: Bjørg Fossli

På fredag 23.09 hadde CC Cowboys konsert på et utsolgt Rockefeller i Oslo. Visse ting kan en bare ikke gå glipp av, så fire knappe timer før det skulle starte kasta vi oss på toget i Tønsberg og dro til Oslo. Foreløpig uten peiling på hvor vi skulle gjøre av oss etter konserten. Vi kom oss til døra mens det enda bare sto tre stykker der, men et kvarter senere runda køen gatehjørnet og folk strømmet til fra alle kanter. Da dørene åpna idet vi begynte å trippe av forventning, var det bare å forte seg for å få plass foran scenen hvis en ikke ville stå på andre rad, selv om både andre etasje og bakveggen var like ettertraktede utsiktspunkt. Stemninga steig i takt med at lokalet fyltes og da supportbandet med Simen Rem i spissen kom på klokka ni jubla publikum dem høylytt fram, til tross for at en del prøvde seg på å rope etter heltene sine.

Så sa oppvarminga takk for seg etter en halvtime, og enda en halvtime gikk før hovedattraksjonen dukka opp på scenen. Vel verdt ventinga. Starten på en magisk kveld ble nettopp «Magisk», så beveget de seg nedover en liste spekket med godbiter som «Tigergutt», «Bare Kom», «Jern og Metall», «Du som Klemmer på Mitt Hjerte» og «Spillemann», mens «Harry» og «Vill, Vakker og Våt» selvfølgelig ble spart til ekstranumrene. I tillegg hadde de spart én overraskelse helt til slutt, nemlig en splitter ny låt, «Perfekt Normal», som hadde premiere den kvelden. Den sørga for absolutt stillhet i lokalet mens alle lytta og lot seg roe ned før de siste tonene ble spilt. Til sammen var settlisten en herlig blanding av gode gamle slagere og relativt nye låter som ble tatt imot med stor entusiasme.

Magnus Grønneberg var sjefen på scenen som alltid. Det eneste ordet som kan dekke ham fullt ut er «fab», der han svinser og danser rundt med en eleganse, råhet og selvfølgelighet, og han har kontakt med publikum under hele konserten med blikk, gestikulasjoner og små utfordringer. Resten av bandet gjør ikke så mye av seg, bortsett fra når de blir introdusert av Grønneberg, men det er ikke så farlig. Hver av dem, fra korerne til Grønneberg selv, fyller sine roller med glans, og samtlige lever seg inn i musikken med glimt i øyet og store smil som lett smitter over på publikum.

Lyd og lys var ikke noe å klage på, kanskje rent bortsett fra at noen instrumenter overdøvet andre litt mye til tider. For eksempel var det vanskelig å høre fiolinsoloen når alle de andre spilte samtidig. Ellers var det akkurat passe høyt så vi virkelig kjente musikken i kroppen, men også såpass lavt at det ikke gjorde vondt. Det forrykende lysshowet bidro også til å lage en flott kveld.

Konsert med CC Cowboys er alltid en stor opplevelse, og Grønnebergs karisma i samarbeid med resten av bandets dyktighet var det som fanga oppmerksomheten også denne gangen. En vet hva en får og det er råtøft. Det som i tillegg er helt spesielt med Rockefeller er den unike stemninga som skapes når dedikerte fans i festhumør står i tre etasjer og følger bandets minste vink mens de synger alt de kan og ikke kan av eldre hiter og relativt nye låter. Også «dør» en jo litt ekstra når selveste Magnus Grønneberg lener seg ned og gir deg plekter rett før gutta takker for seg.

Når det skal være et supportband før hovedattraksjonen er jo det alltid et spenningsmoment som kan påvirke kvelden, og Simen Rem bidro absolutt til en god totalopplevelse. Selv om tekstene i seg selv var noe enkle, passa de godt inn i lydbildet og uttrykket til bandet. De fenget publikum med en tilstedeværelse som gjorde at de slutta å rope på cowboyene og heller valgte å nyte øyeblikket.

Alt i alt var fredagskvelden på Rockefeller en opplevelse som sto til forventningene. Og når det er legender som CC cowboys en skal se, sier ikke det så rent lite. Kvelden var virkelig «Magisk».