Egersund Visefestival 2016

Egersund Visefestival 30 juni – 2 juli 2016

«Kem sko eg stå med, om ikkje med deg, når du trenge en med di sia.»

Tekst: Karianne Arntzen

Britt-Synnøve Johansen og Gjertruds Sigøynerorkester @ Egersund Visefestival 2016, Photo: Egil Jostein Ueland

Britt-Synnøve Johansen Og Gjertruds Sigøynerorkester. Foto: Egil Jostein Ueland

Like før kalenderen bryter over fra juni til juli er det eneste som står mellom meg og Egersund Visefestival, en buss for tog. Etter å ha funnet fram til riktig holdeplass og entret kjøretøyet, finner jeg fram festivalprogrammet og bruker turen til å studere hvilke artister årets festival har å by på. Jeg teller 55 konserter på tre dager. Her er det mange godbiter! Når man kommer til denne visefestivalen, vet man erfaringsmessig, til og med før man har sett programmet, at det vil være kvalitet av både kjent og ukjent sort. Jeg kjenner at jeg gleder meg. På terrassen til byens Grand Hotell nyter jeg en sommerøl sammen med et par musikere mens vi hører at den 23.festivalåpningen i Parken er i gang. «Egersundssangen» runger over hustakene. En dame ved nabobordet sier at hun er i byen på forretninger og ikke ante at det er festival her. Vi oppfordrer henne til å oppsøke festivalkontoret i Strandgata. Hun lover å skrive det bak øret. Jeg stikker hodet innom «På Pibbaren og Nelliken». Her spiller Wulff-Stenseng, en duo bestående av de dyktige musikerne Marte Wulff og Einar Stenseng, som også gjestet festivalen i 2015. Publikum er lydhøre, og stemmene til Wulff og Stenseng kler hverandre usedvanlig godt. På «Konsulatet» spiller bandet «SØSTER», Kari Grethe Hjorthaug Gallaher og Marit Hjorthaug Andersen fra Sandnes er gitarspillende låtskriversøstre og kjent fra «Preacherman`s Daughter» som opptrådte på festivalen i 2002. Nå har de gått over til norske tekster, og med seg til kveldens konsert har de Kurt Lisø (trommer), Audun Schanche Kristoffersen (gitar/banjo/kor), Magnus Fjelde (tangenter), Synnøve Keilegavlen Nygård (cello) og Halvard Josefsen (bass). På repertouaret står låter som «Langt Avsted», vakre «Regnfull dag», og dynamiskmelodiske «Danse». I motsol fra vinduet får vi se og høre sjelfulle søstre i særdeles klingende drakt med et kompetent og lyttende band i ryggen.

På Grand Scene spiller den svenske, kritikerroste trioen «Vasas Flora och Fauna». For en lyd! De bergtar et stående publikum med sin minimalistiske særegenhet og forunderlig suggererende melodier. På «Konsulatet» er det Anders Jektvik fra Hitra som regjerer, sammen med sin pianist Ole Jonas Stori. Jektvik har en lun humor, med alvor bak ordene. Han slo hardt igjennom i 2013 med debutalbumet «Aill kjenn aill». Publikum nyter konserten.

På «Pibbaren og Nelliken» lyder tonene fra det cubanske «Clàsicos Pineros». De spiller hver kveld på festivalen, samt i kirken. Virkelig gode instrumentalister som Gunnar Tønnesen (musiker og bookingansvarlig) på ny har hentet til byen.

Jeg beveger meg videre til Turnhallen hvor Ingvar Hovland og Asbjørn Stokkeland med venner spiller opp foran en tettpakket og lydhør forsamling. Fremføringen av låtene fra albumene «Såre vel» og «Ulv ulv» setter seg umiddelbart under huden, og bandet bestående av Jørun Bøgeberg (bass og mandola), Bjarne Ormestad (trommer), Atle Rakvåg (bass og mandola) og Kjersti Sleveland (kor) medvirker til en gåsehudkonsert hvor både Hovland og Stokkeland gjør en fremragende figur. Fremføringen av «Kem sko eg gå te» fremkaller tårer hos flere enn undertegnede. «Kem sko eg gå te, når tausheden ikkje vil tia, kem sko eg stå med om ikkje med deg, når du trenge en med di sia» .

Idet torsdagen er blitt natt til fredag spiller «The Well» opp på «Pibbaren og Nelliken». Bandet utgjør Tormod Eikill (vokal og gitar), Gunnar Tønnesen (vokal, gitar, mandolin, fløyte), Gaute Sørensen (bass), Leiv Arne Lagestrand og Arne Bekkeheien (begge trommer). For et fyrverkeri av en konsert! De spiller hele debutalbumet fra 1989 (minus åpningstrudelutten) med en energi uten sidestykke. Snakk om «comeback»! Natten koker.

Fredagsprogrammet er like sterkt som åpningsdagen. Marit Larsen i Turnhallen er kveldens hovedtrekkplaster, og publikum er helt utmattet av glede etter en stor og forførende konsert. Noen bedyrer at de elsker henne. Jeg tror dem! På Konsulatet har Elin Furubotn og Torbjørn Økland et mer voksent, men like lyttende og engasjert publikum. Furubotn sin «I det stille» er en personlig favoritt. Økland korer og spiller smakfull mandolin. Vakkert! Da Britt Synnøve står på scenen med «Gjertruds Sigøynerorkester» i Turnhallen senere på kvelden, utbryter hun: «Hvis eg kjøre ut av veien på vei hjem nå og daue så dør eg lykkelige!». Sterke ord. Heftig musikkglede. Det summer med gode ord om det som har hendt rundt omkring på scenene: «Kjell Inge Torgersen, Gunnar Roalkvam, Kirsty McGee, Unnveig Aas. Alle har levert».

Noen sverger til Kjell og Tine på Hauen Kro hver eneste visefestival (de er gjengangere og publikumsfavoritter). Hver gang de spiller opp stiger stemningen helt opp til nattehimmelen. Egersundfolket elsker dem!

Lørdagen kommer uunngåelig, det er så mange godbiter å velge mellom at man nesten kan bli fortvilet. Men valgene må tas, her må man bare starte et sted. Etter den populære «Musikkquizen», i år på Mungåt, er det bare å spise og hvile seg opp til kveldens program. Selveste Benny Borg ruler i Turnhallen med blant andre svenske Vreeswijktolkninger som virkelig får publikum med. Borg flørter med folket og ber dem synge med («sexe det opp») på flere av låtene. På «Hønen Agda» tilføyer han to ekstra vers som gir visen en litt grovere avslutning enn originalen, og publikum skriker av latter!

I Grandkjelleren har jeg gledet meg til «Dan Wilson and the Counterfactuals», men etter et kvarters tid med uvirkelig høylydt snakking blant publikum gir jeg opp å få med meg tekst og musikalske detaljer. Jeg styrer istedet opp mot Grand Restaurant for å sikre meg et godt sted å sitte før Tom Roger Aadland spiller opp sammen med Kjetil Olai Lundø (kontrabass) og Olav Christer Rossebø (mandolin, mandola, fiolin). Med et publikum i lyttemodus blir konserten med Aadland en sterk seanse, og han varierer settlisten mellom egne låter og hans gjendiktninger av blant annet Dylan. En konsentrert og intens Aadland med musikere bergtar. Hælene på skoene hans fungerer som perkusjon når han går helt inn i sin egen rytme. På gjendiktningen av John Prine sin «Speed of the Sound of Loneliness» blir det så vakkert, så vakkert. «Kva i all verda har kome over deg, du har brote farten til lyden av einsemd, du har sprunge for langt, du har sprunge for fort». Aadlands egne tekster er så stødige og sterke at jeg på låten «Like til mi dør» tar meg i å tenke at jeg tror at Bob Dylan ville gjort det virkelig stort om han hadde gjendiktet Aadland. Bare en tanke, altså.

Etter en festival med så mange musikalske høydepunkt kan det være vanskelig å velge seg en siste konsert før avskjeden må tas, man vil liksom avslutte på kvalitetstoppen. Så jeg er usikker på om jeg vil høre flere konserter etter Aadland. Jeg velger likevel å lytte til noen som sier at jeg «må» høre Luke Elliot (USA) på Grand Scene kl 00.00. Det viser seg å være et klokt valg. Helt uvitende om hva som venter åpner Luke Elliot og bandet med et smell! Låten «Get `Em While They`re Hot» sprenger seg inn under huden, og Elliot sin intensitet både i stemme og utstråling likner noe jeg aldri kan huske å ha opplevd på akkurat samme måte. En blanding av sårbarhet, styrke og uvirkelig kraft gjør at både jeg og de andre måper mens vi betrakter ham og bandet gjennom konserten. Jeg trodde at disse unge, ekstremt dyktige bandmusikerne, som Elliot, var fra USA, og da jeg i etterkant ble fortalt av gitaristen (som jeg snakket engelsk til...) at de var norske, fikk jeg meg en ny overraskelse! Bandet består av unge, norske, dyktige jazzmusikere! Jeg fikk også vite at «The Salmon Smokers», backingbandet til Henning Kvitnes, har spilt på debutabumet hans «Dressed for The Occasion» i Athletic Sound Studio i Halden. Albumet er i hus, og jeg skal bruke resten av sommeren til å høre mye på det. En fantatisk bookingprestasjon blant flere andre - på en særdeles unik festival!

Turen hjem ble like lang som turen ned, og jeg ville aldri vært den foruten. Legg ferien til Egersund torsdag 6 – søndag 9 juli 2017. Du vil garantert bli lykkelig!


Klikk her for flere bilder!