Det er mørkt i salen. Summingen fra over 700 forventningsfulle publikummere høres over rolig musikk fra anlegget. Og så står han der – mannen med den mørke, mystiske stemmen – Sivert Høyem.

Sivert Høyem er utrolig intens på scenen. Ikke minst på den Twin Peaks-inspirerte «Görlitzer Park» fra hans forrige album, Endless Love.   Foto: Jan Harald Helmersen

Magisk stemning

Første låt ut er «The Boss Bossa Nova» fra hans siste album, Lioness. Platas mest dystre låt til tross for den humoristiske tittelen. Overraskende nok er den neste sangen «eldgamle» «Belladonna» fra Madrugadas spede begynnelse. Men det låter like bra nå. Musikken henger sammen. De første låtene fremføres i et minimalistisk lys. Det hviler en magisk stemning over Sivert Høyem og hans dyktige medmusikanter.

Publikum elsker Sivert Høyem og hans forheksende røst. Men det er tydelig at han først og fremst forbindes med Madrugada, bandet han dannet i 1992 og spilte i fram til det ble oppløst i 2008. Derfor eksploderer også salen da Høyem introduserer første «ordentlige» Madrugada-låt for kvelden – «Honey Bee». Deretter går han rett over i «Prisoner of the Road», sangen han skrev til TV-aksjonen for Flyktningehjelpen i 2010. Sangen fremføres med kassegitar, akkompagnert kun av Christer Knutsen på keyboard. Vakkert!

Majestetisk

Slik fortsetter det, med musikk fra alle epoker av Sivert Høyems musikalske liv. På scenen har han med seg noe av det dyktigste norsk rock kan oppdrive: Nevnte Christer Knutsen på gitar og keyboard, Øystein Frantzvåg på bass, Børge Fjordheim på trommer og ikke minst, Cato «Salsa» Thomassen på gitar. De maler et vakkert lydbilde som fremhever Sivert Høyems intense stemme til fulle. Lyd og lys styres med sikre hender og publikum opplever en magisk konsert. Kanskje hakket tammere enn da Høyem besøkte Mandal sist (i 2014). Da spilte han på Klubbscenen, noe som gjorde konserten enda mer intim og intens. Men bevares, kveldens konsert holder høy standard. Og publikum er begeistret.

Sivert Høyem er utrolig intens på scenen. Ikke minst på den Twin Peaks-inspirerte «Görlitzer Park» fra hans forrige album, Endless Love. Det er levende, det er teatralsk. Høyem lever seg så inderlig inn i sangen, og drar med seg publikum. Og det mangler ikke på kontakt mellom Sivert Høyem og kveldens publikum. De lystrer hans minste vink.

Så er det klart for vidunderlige «Majesty», en av signaturlåtene til Madrugada. En nydelig låt! Publikum drømmer seg vekk og en ser at Sivert Høyem gjør det samme. Høyem som deretter takker sitt publikum, og bedyrer at han har kost seg. Og vi tror ham. Men vi tror ham ikke når han introduserer kveldens siste låt, «Sleepwalking Man» fra årets album Lioness. Kanskje den låten som best beskriver hvordan Sivert Høyem er; en ganske sjenert fyr som ofte har vanskelig for å forholde seg til folk. Det er ikke lett å forstå når en ser nærheten hans til publikum denne oktober-kvelden.

Trampeklapp fra full sal

Men altså – vi tror ikke noe på at konserten er over. Og ganske riktig, etter en pause fylt med trampeklapp er bandet tilbake. Denne gang med blant annet «The Kids are on High Street», en annen av Madrugada-favorittene. Fem ekstranummer får vi, og det avsluttes med vakre «Moon Landing» fra 2009-albumet med samme navn.

Sivert Høyem er fornøyd. Arrangøren er fornøyd. Og ikke minst – publikum er storfornøyd!