Lyskasteren står på Prepple hele kvelden, men noen ganger kommer Aslak Dørum og bassen hans inn i lyset og smiler til publikum. Kjartan Kristiansen på gitar er den mørke og mystiske, men Prepple lokker fram noen smil hos han med flørtinga si.Foto: Bjørg Fossli

Ryktene gikk om at DumDum skulle komme til Arendal igjen, og jeg trodde det nesten ikke. Jeg gikk glipp av konserten i Kolbjørnsvik og gleda meg veldig over en ny sjanse til å se gamle helter. Vi troppa opp en halv time før konsertstart og det var en avslappa stemning i Arendal kulturhus. Noen satt og koste seg i foajeen, mens andre trakk rolig inn i store Torungen som hadde fjerna stolene for at publikum skulle få litt gulvplass. Min første tanke var at det måtte da være alt for lite plass for et så kjent band som DumDum. Det tunge røde fløyelsteppet som følger gutta rundt på turne hang foran og skjulte det som var på scenen. Rommet var halvmørkt og stemningsfullt. Bak i lokalet solgte de øl og mineralvann.

Ved første blikk så det ut som det var flest middelaldrende i lokalet og det er vel egentlig ikke så rart ettersom det er oss som har fulgt gutta fra starten og fortsatt er trofaste fans. Gamle rockere som skulle gjenoppleve ungdommen. Men etter hvert kom det stadig flere unge folk, noen var bare tenåringer. Flere av dem var med foreldrene sine og skulle høre musikk de har hørt hjemme fra de var små. Det var trangt foran gjerdet før gutta kom på og i det de begynte å spille kom resten av publikum sigende inn i lokalet, uten at det ble helt fullt. Dum Dum gutta kjørte på i kjent stil med en blanding av nyere låter og gamle kjente allsangnummer. De starta med «Enhjørning» og folk var med. De gamle gode låtene kom innimellom og holdt temperaturen oppe i lokalet hele kvelden.

Lyden var akkurat passe høy til at folk kunne skråle og allikevel få med seg hele lydbildet. Gutta sier ikke så mye fra scenen, men kontakten med publikum er der likevel. Prepple fortalte etter noen sanger at de ikke hadde tenkt å ha denne konserten, men så måtte de jo til Arendal. Det ble godt mottatt fra lokalet. Midt i konserten stilte Prepple seg med ryggen til og vrengte av seg genseren.

Publikum svarte. Jeg så dem live i Oslo i 91 på universitet og var nok litt spent på om han fortsatt dampa like mye på scenen etter 25 år. Tvilen ble gjort til skamme. Prepple spiller fortsatt på rå sensualitet, og enkel humor, og vinner. De som var der den kvelden var vel ikke så veldig objektive, ikke var alle så veldig edrue heller, men det er ikke tvil om at oppskriften deres fortsatt funker etter 30 år. Fansen elsker at han er den samme rå, rampete sjarmøren som finner på spillopper på scenen i form av flørting med de andre i bandet og med publikum, dusjing i øl og et variert og tydelig kroppsspråk. Han glinser og gliser og synger og roper og publikum er med hele veien. De andre på scenen er mer anonyme og det er tydelig hvem som er i fokus.

Lyskasteren står på Prepple hele kvelden, men noen ganger kommer Aslak Dørum og bassen hans inn i lyset og smiler til publikum. Kjartan Kristiansen på gitar er den mørke og mystiske, men Prepple lokker fram noen smil hos han med flørtinga si. Strategisk nok slutter de etter «Splitter pine» da stemninga står i taket hos et publikum som absolutt ikke har fått nok av Prepple og co. De blir klappa og skreket inn på scenen igjen og spiller tre ekstranummer før de gir seg for godt.

Ja, ryktene, og gjengen sjøl, sier at det var nest siste konsert på uoverskuelig tid. Den siste var på Ås i går. Det er nok flere enn meg som håper at det bare er en gimmick for å få en skikkelig herlig reunion om et par år. Vi er langt fra ferdige med å digge dem, men de ønsker kanskje å gi seg mens det fortsatt funker.