Vamp Foto: Rebecca Hoffmann

Jaa9 & OnklP Foto: Rebecca Hoffmann

For første gang skulle jeg ta turen til Jærnåttå, litt dårlig i grunnen, for det er ikke mer enn en liten time i kjøring dit, så forhåpentligvis blir det ikke bare med denne ene gangen.

Programmet for årets festival var heller ikke dårlig. Noe for enhver smak. Festivalen har en stor scene som er hovedscenen, eller "Torgscenen" som det blir kalt på Jærnåttå, og flere forskjellige mindre scener rundt omkring.

Første konserten jeg fikk med meg på fredag, var Vamp. Jeg var litt redd for at de kom til å bli kjedelig på scenen, men der tok jeg altså feil. Til tross for at en del av sangene kan være litt rolige, så var hele bandet ganske energiske. Jeg må innrømme at jeg fikk litt gåsehud når de satte i gang med "Månemannen", og alle scenelysene var en sterk gul-grønn farge. De avsluttet kvelden med den velkjente låten "Tir n'a noir", noe hele publikum satt veldig pris på. En fin opplevelse rett og slett.

Ikke lenge etter Vamp var ferdig, så var det tid for Jaa9 & OnklP. På dette tidspunkt var hele torget fullt av folk, både unge og eldre. Selv om jeg ikke er den største fan av denne type musikk (hiphop), så ble jeg ganske fascinert av hele konserten. Denne duoen er faktisk meget dyktig og det er mye som foregår i deres musikk og mye som skal klaffe. DJ'en deres er utrolig dyktig og keyboardisten likeså. Konserten var fengende og rå, og det er ikke vanskelig å se at de virkelig brenner for det de gjør. De klarte å få med seg publikum under hele konserten, og det er ikke å legge skjul på at de har en del ganske hardcore fans!

Tønes Foto: Rebecca Hoffmann

Så var det tid å finne neste konsert, her hadde jeg litt problemer. Jeg er ikke kjent i Bryne, og med dårlig skilting så hadde jeg en del problemer med å finne fram til neste plass. Etter litt fram og tilbake var jeg endelig på "Vidsyn". Dessverre fikk jeg ikke med meg denne konserten siden hele salen visstnok var fullt så vi fikk ikke komme inn, og siden de fleste andre konserter nærmet seg ferdig, måtte vi bare pakke sammen og dra hjem.

Det er vel det eneste jeg synes er en liten minus med denne festivalen. Når klokken blir 23.30-23.45, så begynner resten av bandene samtidig på forskjellige scener. Det gjør det veldig vanskelig å få alt med seg. I tillegg når du ikke er så kjent der, og en del av scenene er et lite stykke fra hverandre, da går man glipp av mye. Da må man nesten prioritere det man vil se mest og komme der så tidlig som mulig før det blir fullt.

På lørdag var vi velsignet med godt vær, i motsetning til fredag da det regnet ganske mye. Første konsert for meg denne dagen var godeste Tønes, som jeg har sett ørten ganger før, men blir aldri lei. Han og bandet er bare kjekt å se uansett hvor mye man har sett de tidligere.

Donkeyboy Foto: Rebecca Hoffmann

Nest ut på Torgscenen var popheltene i Donkeyboy. Igjen, ikke helt my cup of tea, men flink var de! Publikum, som bestod av en veldig god del folk (har ikke tall på hvor mange som møtte opp), hadde det i hvert fall utrolig gøy. Dette er en gruppe som klarer å spre mye positivt energi ut til fansene, og de aller fleste sang høyt med på de mest kjente sangene som har hatt sine - mange - runder på radio. Ambitions, Silver Moon og Sometimes, for å nevne noen. De sørget for et god show spekket med masse energi. Det er alltid kjekt å se band som faktisk koser seg på scenen. Mange ganger treffer man på noen som ser ut til å ha det helt miserabelt, dette var ikke tilfellet for Donkeyboy.

Aller siste konsert for i år i Torgteltet var Seigmen. Ingen over, ingen under. Sist gang de holdt konsert på Jærnåttå er en del år siden, 1996 var året for å være mer nøyaktig. Jeg hadde frysninger fra start til slutt. Ville helst at det skulle vare ut hele natten, men med så mye energi bandet bruker på scenen, så skal vel det godt gjøres. Det er bare noe spesielt med Seigmen som er vanskelig å sette ord på, melankolsk og magisk er kanskje et par. Når de satt i gang med deres versjon av DeLillos sin, «Hjernen er Alene», så kjente jeg bare at nakkehårene reiste seg. Alt de spiller er som et spyd som stikker deg langt inni sjela, på en god måte. Man blir trollbundet, og dratt dypt ned i deres mørke musikalsk paradis. Håper virkelig på gjentakelse, for dette må bare oppleves mer enn en gang.

Seigmen Foto: Rebecca Hoffmann

Når Seigmen (dessverre) var ferdig med settet sitt, så måtte jeg bare finne et av de bandene som skulle spille før turen gikk hjemover.

Da ble det en liten pitstop på Ranglerockscenen for å sjekke ut punk/rock-bandet Hjerteslag. Helt ærlig så trodde jeg - utifra beskrivelsen - at dette kom til å bli et ganske hardcore punkrock band, men det føler jeg ikke det var. De hadde så klart en del punk-innslag, men det varierte litt fra låt til låt. En del av de sangene jeg fikk med meg, følte jeg beveget seg mer på pop/rock territorium. Tøft var det uansett, jeg hadde bare et helt annet bilde i hodet av hva jeg skulle forvente. Jeg må nok høre litt mer på dette bandet for å gjøre opp en skikkelig mening, men fikk jo absolutt et godt førsteinntrykk.

Ellers så må jeg bare skryte av alle som jobbet på festivalen. Vakt, Røde Kors og Politi var på plass og sørget for at alle hadde det kjekt, men samtidig trygt. De andre som jobbet på festivalen var veldig hjelpsomme og hyggelig å prate med, så vi fikk en veldig positiv opplevelse. Satser på å komme meg bort på Jærnåttå 2016!

Det eneste jeg håper er at det kan bli en litt bedre ordning med tanke på spilletider på bandene, det er litt kjedelig å ikke kunne få det meste med seg. Det skal godt gjøres å få hvert eneste band med seg uansett festival, men en mellomting hadde vært fint.

Takk for i år!

Klikk her for flere bilder!