I år var min første gang på Southern Discomfort festivalen i Kristiansand, men det blir ikke den siste! Klokken var vel rundt 19 når Kristiansand-bandet Opus Forgotten gikk på scenen. Dette var noe mange har venta på siden siste konsert ble holdt for nesten elleve år siden.
Septicflesh headlinet SDMF 2014Foto: Jan Ove Løgevik
Del 1 - av Rebecca Hoffmann
Festivalen fikk en ordentlig pangstart med black metal på høyt nivå, liksminke, blod, en heftig kul mikrofon og en film av noe jeg ikke helt klarte å se som kjørte i bakgrunnen. I starten var det kanskje litt lite folk, men utover konserten så ble det nokså fullt i salen på Kick.
Opus Forgotten
Foto: Rebecca Hoffmann
Nå er ikke black metal min sterkeste side, men til å ikke ha spilt sammen på en god del år, så må jeg si at de gjennomførte veldig bra. Det var plankekjøring fra start til slutt, og jeg hadde ikke hørsel igjen, selv med propper.
Det er nok veldig mange som håper at det ikke blir like lenge til neste gang man får sett Opus Forgotten på scenen!
Ikke lenge etter Opus Forgotten var ferdig å varme opp publikummet, gikk Bergens-bandet "Sahg" på Kickscenen. Dette er et band satt sammen av forskjellige musikere godt kjent fra andre grupper. Det blir på en måte en slags rock/metal supergruppe. Dette var en lekker blanding av stoner rock og litt forskjellige metal sjangere. De var en fryd å se på, og det var så bra samspill mellom alle medlemmer, og ikke minst så hadde de det gøy. Publikummet ble også revet med. Absolutt noe av det beste jeg har sett på lang tid, og jeg håper på gjentakelse.
Sahg
Foto: Rebecca Hoffmann
Neste gruppe for tur var black metal bandet Taake. Fremdeles ikke min sterkeste side men shit for et show! Frontmannen Ørjan Stedjeberg, aka Hoest, gjorde entre i en meget tøff kåpe som hadde det Norske flagget på innsiden. Det var en ordentlig bra mørk stemning, og man visste at dette kom til å bli rått. Også her fikk man se den gode, gamle liksminken, som er stadig mer sjeldent å se idag Da synes jeg det er stilig at det fremdeles er noen band som holder fast på tradisjoner.
Halveis gjennom konserten dukket det opp en gjestevokalist, ingen andre enn Aeternus bassisten, Frode Kilvik. Det var en kjekk liten overaskelse. Alt i alt, en tøff opplevelse.
Kvelden var over på Kick, men det var langt ifra slutten på kvelden. Sliten men gira for å se de neste to bandene (og siste for dagen) nede på Benny's, Mental Despair og Alien Ken.
Mental Despair var først ut på den litt mindre scenen og imponerte stort igjen. Disse guttene sitter på mye talent, og det er flott å se dem på et litt større arrangement.
Taake
Foto: Rebecca Hoffmann
Like etterpå var Alien Ken klare, og man fikk som alltid en knallbra konsert. Nå har jeg skrevet så mye om disse før så jeg velger å fokusere mest på de bandene jeg ikke har skrevet om tidligere. Men igjen, har du mulighet å få med deg disse..ikke nøl!
Enda mer sliten, så var det kveld for min del, det tar på med så mye heftig musikk...
Etter noen få timers søvn var det på tide å gjøre seg klar for dag to på Southern Discomfort.
Kampfar
Foto: Rebecca Hoffmann
Bare noen minutter senere (føltes det ut som ihvertfall), var Kampfar klar til å levere noe folk ikke kommer til å glemme på en god stund, meg inkludert. Dette er noe av det kuleste man kan se live, og frontmannen Dolk sparer ikke på kruttet! Hele bandet leverer med intens energi. De er utrolig fokusert, samtidig på en annen planet, men klarer allikevel å kommunisere med fansen. Bandet har jo holdt på i en god del år, så jeg hadde ikke forventet en dårlig konsert. Jeg ble bare mer imponert enn jeg trodde jeg skulle bli. Definitivt noe jeg har lyst å oppleve igjen.
Helt fra Hellas var Septicflesh klar for siste konsert på Kick etter Kampfar var ferdig. Som sagt tidligere så er jo ikke dette jeg kan mest om, og jeg har aldri hørt om dette bandet før, men det var tydelig at jeg var den eneste. Kick var nå rimelig godt pakket med folk. Tipper en del hadde stive nakker dagen derpå.
Utstyrt med tøffe drakter som jeg tenker var gode og varme, satt Septicflesh igang med en intens og energisk konsert. Samspill var det ikke mangel på, og de var veldig flink til å få med publikum.
Dordeduh
Foto: Rebecca Hoffmann
Dessverre etter denne konserten var ferdig så måtte jeg bare innse at tiden var inne for å dra hjemover siden det er en lang tur. Det betydde at jeg gikk glipp av to meget rå band.
Ellers må jeg si at denne festivalen var godt planlagt både med tanke på scener og line-up. Jeg var litt bekymret i starten om det ble overlapping av bandene men det var det heldigvis ikke, så alle kunne få med alt på begge scener uten stress. Takk for i år!
Jeg må bare takke Yngve Jacobsen fra Heavymetal.no for litt hjelp med de bandene jeg gikk glipp av, så her følger litt skriveri fra han. Dere kan se mer av det han har skrevet om resten av festivalen på www.heavymetal.no
Del 2 av Yngve Jacobsen
Etter at rumenske Dordeduh hadde fylt Kick med extreme toner sammen med Septic Flesh og Kampfar, var det duket for en spennende kveld på Bennys på Fiskebrygga. Et ungt men velskodd lokalt band, Timewaves, skulle dele scenen med tivolirockerne i Vulture Industries. Vi snakker om to ytterpunkter, to band som opererer i ganske forskjellig musikalsk landskap.
TaakeFoto: Jan Ove Løgevik
Timewaves sparket i gang konserten, skoen var til info utstyrt med jernsåle. Med sin treffsikre og proffe metall feide de bort all motstand, og jeg vil tro hovedparten av de frammøtte enten var fans eller ble fans. Uansett hvordan du stiller deg til yngre, moderne metalband, er det å se et band som dette pur glede. De spiller som menn, de er samspilte og de holder nivået i hevd gjennom hele spillejobben.
Jeg vil spesielt trekke fram trommeslager Simen, som pisker, slår og bærer bandet i mål. En kraftig venstrehåndsteknikk sørger for at også de kjappe rytmene høres godt, noe mange sliter med. I tillegg er vokalist Espen et sterkt kort. Han er upfront, i angrepsposisjon, samtidig som han plasserer seg bra også i partiene han ikke synger. Scenetrøkk og riktig bevegelsesmønster kan være avgjørende for et slikt band. Det er fryktelig mange om beinet i denne moderne metalsjangeren, derfor er det å tenke på slikt aldri feil.
Septicflesh
Foto: Rebecca Hoffmann
Det vanker snart ny ep-utgivelse, den gleder jeg meg til å høre, og om du ser bandet pryde plakater i ditt nærområde, sørg for å være der.
Overgangen til Vulture Industries var til å ta og føle på. Her snakker vi organisk galskap, musikk med drypp av tivoli, prog og extrem metal. Bergenserne er trygge på seg selv, de stiller med finpusset materiale som jeg hører er arrangert ferdig, dette er ikke tilfeldig sammensatte sanger.
Vokalist Bjørnar er, som han alltid er på scenen, litt ustabil. Han tar på seg rollen som smågal, og lever og ånder dette helt til han sitter backstage etterpå. Teatralsk og progressivt, dynamisk og til tider utrolig behagelig; Vulture Industries holder egenarten de har hatt de sist årene i hevd.
Trommeslager Tor Helge får, i likhet med Simen i Timewaves, pluss i margen. Her snakker vi om en utrolig musiker, som takler alt fra kjappe og extreme løp til sarte og forsiktige rytmer.
Jeg er helt sikker på at bandet var fornøyd etter innsatsen på Southern Discomfort, for publikum påkrevde tre eller fire ekstralåter, det er et tegn på at noe stemmer.
Lørdag 13. september ble en merkedag for meg, jeg vil huske denne konserten lenge. Og med signert Vulture-vinyl (The Tower) og skjorte fra Timewaves i klypa, tråkka jeg gjennom Kristiansands gater, fant bilen og kjørte hjem – for å spille The Tower!
