Sesongens intimscene er intatt av fem skjønne skuespillere som har et håp om å gjøre Rogalands befolkning våryre. Stykket går fra 8. april til 14. juni, det er en musikalsk snopepose som er lett, lekende og stemningsfult. Rogaland teater er gode på å trekke inn musikk og musikere i teaterverdenen, og krydrer med en annerledes teatermusikalsk kveld.
Medvirkende: Gretelill Tangen, Ragnhild Arnestad Mønness, Marianne Holter, Roar Kjølv Jenssen, Anders Brunvær Haug
Regissør: Mette Arnstad - Videodesigner: Henrik Tangen - Lysdesigner: Håkon Espeland
På intimscenen er det en fin atmosfære denne kvelden. Det er små, runde bord med to stoler ved siden av, på bordet er det levende lys i grønne telysholdere, sceneveggen er dekorert med hvite lerreter som er hengt opp skrått med videobilder av grønn natur, og senere skiftende bilder og stemninger. Vi hører en ringeklokke på en sykkel, en av skuespillerne sykler inn på scenen, og resten av skuepillerne kommer inn.
Det er grønt, det er vår, de drikker øl og vin, og synger om en ny vår. Fokuset er på musikken og stemningen som bildene på lerretet, lys, scenografi klarer å skape og ikke på å formidle en historie.
Vi får servert en potpourri av sanger fra alle tidsaldere, og skuespillerne er gode på å formidle sangene og gjøre egne fortolkninger av de.
I første akt er "She" av Elvis Costello som er sunget av Roar Skjølv Hansen et høydepunkt, han synger om denne kvinnen, som gjør at flere smiler rundt i salen og sikkert ønsker de var henne. Ellers er diktet "Når knopper brister" av Karin Boye "From the morning" av Nick Drake også fabelaktig fremført.
I begynnelsen av andre akt får vi servert dikt og naturbilder som harmonerer så kjærlig sammen. Av alt som vi får sett og hørt på denne kvelden så er Marianne Holters versjon av "It might as well be spring" av Nina Simone det som tar publikum med på en annerledes og vakker reise denne kvelden. Hun ligger på gulvet og spiller på kontrabass, og klarer å få frem en nerve som gjør at flere i publikum kommer med sukkende utbrudd etterpå, det var kontrastfult og magisk.
Jeg liker spesielt godt Gretelill Tangens fremføring av "Wild Child" av Savage Rose jeg tror på henne når hun formidler noe, uansett hva budskapet er, hun er ekte og tilstede, og forteller med hele seg.
Den kuleste fremføringen som tar av må være Gothyes "Somebody that I used to know", det tar ganske av med xylofon, et barneklaver, maracas og annet, det er en vanvittig medrivende versjon.
Avslutningsvis blir det et lappeteppe av all slags slagere, det ene ordet en gitt sang slutter med overtas av en annen sang, og det går fort i svingene.
Det har vært en nærværende, sprudlende og lett teatermusikalsk kveld. Ta gjerne en mor, far, tante eller kjæreste med, for å bli litt lettere stemt og våryr. Skuespillerne formidler disse sangene så fint sammen, de er samstemte og utforskende, og får folk til å lene seg godt tilbake for bli underholdt.
Klikk her for å lese mer om Våryr, Rogaland Teater og bestille billetter.