Stavanger fikk et veldig fint gjensyn med Elton John i Sørmarka Arena. Hele ti år siden sist. Forrige gang var det på sommeren, og utendørs. Nå var det innendørs, med sitteplasser. Så godt som alle seter var solgt, og nesten 8000 forventningsfulle sjeler satt pent på plass når det over 10 minutter lange åpningsnummeret satte i gang. Stolene kom godt med, for Sir Elton John takket ikke for seg før etter nesten tre timer.

Captain Fantastic var i storform!
Foto: JHH

For meg som kom langveisfra og ikke var spesielt kjent i de urbane områdene av Rogaland, så fant jeg likevel greit fram til Sørmarka Arena, litt assistert av navigasjon på telefonen, og deretter god dirigering av parkeringsvakter rundt konsertområdet. Arenaen var romslig og oversiktlig.

Konsertopplevelsen ble godt underbygd av både lyd og lys. Fargerik, men enkel og effektiv lyssetting, sammen med kraftig og ren lyd gjorde at alle i hele den digre salen fikk et godt inntrykk av fremførelsen. I mine ører var det til tider litt vel høyt volum, og muligens ikke helt fornuftig fordeling av trøkket. Jevnt over tror jeg likevel det var godt innenfor hva man kan forvente i en slik bygning.

Matt Bisonette (bass og kor) og Davey Johnstone (gitar og kor)
Foto: JHH

Etter å ha lest både det ene og det andre om konserten i Oslo kvelden i forveien, så var jeg veldig spent på hva jeg hadde i vente. NRK presterte å slakte den fullstendig, men når jeg leser den om igjen, så skjønner jeg at han ikke kan ha vært helt tilstede. I andre avsnitt kommer det klart frem at han faktisk anmelder en konsert som kan ha funnet sted i første halvdel av 70-tallet (Goodbye Yellow Brick Road).

Heldigvis var de øvrige anmeldere og kritikere av en helt motsatt oppfatning.

Sir Elton John har holdt på lenger enn de fleste, og han har ingen grunn til å gi seg med det første. Det taler for seg selv, når han år etter år, drar fulle hus, ofte utsolgt på forhånd. Han er en takknemlig og generøs entertainer, og han har et lojalt og veloppdragent publikum. Det var nesten litt rart å se så mange sittende mennesker i konsertsammenheng. Royal Albert Hall stemning i en skøytehall!

John Mahon koret og stod for perkusjonseffektene
Foto: JHH

Første del av kvelden var rimelig rolig, men stemningen var hele tiden stigende. Etter en hederlig introduksjon av sine musikalske støttespillere, godt over halvveis i programmet, dedikerte Elton John sangen «Don't Let the Sun Go Down on Me» til en god venn som ikke lenger var blant oss. En fin gjeng samlet seg foran scenen og viste sin respekt. Det var et vakkert og melankolsk øyeblikk.

Litt senere trappet han opp stemningen flere hakk. Publikum reiste seg på oppfordring, klappet og trampet i takt når «The Bitch is Back» stod for tur, og de ble bare stående. Elton John storkoste seg på tangentene, og etter «I’m Still Standing» hoppet han likegodt opp på pianoet.

Kim Bullard på diverse keyboards
Foto: JHH

Mellom sangene fikk vi små historier, referanser til opphav og omstendigheter rundt de forskjellige låtene. For de uinnvidde, som meg selv, var det mye ny lærdom og forståelse å hente her.

Konserten var absolutt verdt å få med seg! Man fikk servert nesten tre timer med udødelige klassikere, fremført av levende legender, både Sir Elton John selv, men også enkelte av besetningen. Det var ikke som det dessverre er når de store, gamle, klamrer seg til siste sjanse. Elton John leverer fremdeles 100%, han gjør langt ifra skam på sitt fantastiske ettermæle, og han gjør det med en glede som kun kan tilskrives den enorme energien og mottakelsen han høster verden over, den dag i dag – etter snart et halvt århundre!

Nigel Olsson, trommer og kor
Foto: JHH

Det var opprinnelig rundt 60 stoppesteder på «Follow The Yellow Brick Road Tour», og når det fra sted til sted fylles opp den ene arena etter den andre, da spiller det ikke noen rolle om NRK P3 ikke synes det er noe stas. Det er stas, og det er all grunn til stor ståhei når Sir Elton John kommer til byen!

Uten særlig kjennskap til artisten fra før, og med forutinntatte inntrykk som kanskje hellet litt i negativ retning, så skal det ærlig innrømmes at jeg er av en helt annen oppfatning etter denne kvelden. Elton John er sin legende verdig, og jeg har ingen problem med å forstå hvorfor så mange mennesker møter opp når det endelig er mulig.

«Say no more – It’s Elton John!»