Perpleks kerpleks sekplerp reksplerp... Elg? Hva er virkelig?
Vi ser inn i en stue; spisebord med stoler på skrått, en utgang til kjøkken med vindu og en pakke på bordet. Vi er på intimscenen på Rogaland teater, og dette skal bli en surrealistisk start på "Perpleks", en lek med virkelighetens grenser og vår persepsjon.
Stykket er i teaterets program beskrevet som en lek med det uhyggelige og ubehagelige. I bakgrunnen hører man skumle lyder, og man blir nysgjerrig på hva slags galskap som venter oss som publikum.
Stykket er skrevet av den nålevende, unge tyske dramaturgen, Marius Von Mayenburg. Det er regissert av Glenn Andrè Kaada, scenograf og komponist er Arne Nøst, lysdesigner er Torill Lund Sævland og skuespillerne er Ingrid Rusten, Ragnhild Arnestad Mønness, Øystein Martinsen og Svein Solenes. I stykket bruker skuespillerne sine egne fornavn.
Vi følger Ingrid, Ragnhild, Øystein og Svein gjennom vekslende scener og situasjoner som skifter hele tiden. Det begynner med at Ingrid og Øystein er et par, de har vært på ferie, og kommer hjem til en leilighet som Ragnhild og Svein har passet på. Herfra blir det ville situasjoner fra stuen som går fra å veksle mellom hvem som er eiere av leiligheten til hvem som er hvem sin kone og mann.
Tidvis er også Øystein barnet i familien. Det er en pakke som hele tiden står på bordet, og som ingen vil åpne gjennom scenene før helt på slutten. Det ene absurde sceneskifte etter det andre avløser hverandre, og leiligheten er også en ferieleilighet et tidspunkt i stykket. Det tar for seg mange velkjente problemstillinger i livet som hvordan man tar hverandre for gitt i et forhold, hvordan et barn kan forandre seg fra å være en gullunge til å bli en tyrann, store tanker og spørsmål i livet, som Darwins evolusjonsteori, Platons huleboerlignelse og sitater fra Nietzsche.
Et sted i stykket er parene også på en fest hvor temaet er "Nordiske netter". De er da utkledd som en elg, en vulkan, en viking og en alpinist. Man opplever hvordan de roter i de borgerlige konvensjonene som ekteskap og sex, og hvordan man kan forbli i mislykkede forhold. De leker med utroskap og homofili, og hvordan man kan dra hverandre ned og stille hverandre til skue for andre på en trist og tragisk måte. Allikevel er vi mennesker skrudd sammen slik at vi som publikum kan le av disse tragiske øyeblikkene, og man kan relatere mye til egne livshendelser.
Pakken som hele tiden følger med i stykket, blir mot slutten åpnet av Øystein, og han finner en blodig konvolutt og hans eget hode skjært av. I brevet som er til konen hans Ingrid, står det at når hun åpner pakken og leser dette brevet er mannen hennes bortført. Det rabler for Øystein, og han får Ingrid inn som ser oppe i pakken og leser brevet, hun sier velkjente fraser som "Vi må holde hodet kaldt", "Ikke mist hodet", "Vi må legge hodene sammen" og "Det er hodeløst". De trekker publikum med som "noen i salen som følger med de på en ubehagelig måte bak en vegg"; "De har til og med stoler så de sitter bekvemt", sier en av skuespillerne.
Plutselig kommer Svein inn med arbeidsklær og begynner å skru ned vegger og hente ut rekvisitter som lamper og stoler. "Hvem er det?" Lurer Ingrid på, men Øystein har aldri sett han før, den ene veggen faller, oppe bak oss som publikum tennes det plutselig lys, og Ragnhild sitter der oppe og snakker ned til Ingrid, det har visst ikke vært noen regissør sier hun, og alt er totalt kaos.
Det har vært et vanvittig nervepirrende stykke med mye å prøve å holde styr på, de har leket seg gjennom følelser og situasjoner vi alle kjenner igjen fra livets realiteter, og man går nesten tom for pust i enkelte scener. Det er effektfullt og en pirrende mental trening å veksle sånn mellom virkeligheten, og stykket er fullt av vovelige overraskelsesmomenter. Skuespillerne er utrolig dyktige til å holde koken oppe, det er et teaterstykke som blir spillet uten pause, og de spiller sine roller med en intens tilstedev?relse både verbalt og mentalt. De avslutter med en sang, og man kan gå lettet ut av salen, samtidig som man er blitt beriket med et stykke som har festet seg godt i hjernebarken for alltid.
