Det er den siste forestillingen av Beethoven teaterkonsert på Rogaland teater, salen er fullstappet med folk, det er enda en storsatsning og etterfølgeren til suksessen etter "Mozart". Til nå har teaterkonserten tatt folket i Rogaland med storm, og forventningene er høye til kveldens stykke.
Bethoven teaterkonsertFoto: Stig Håvard Dirdal
Stykket er regissert av den danske dramatikeren Nikolaj Cederholm, de musikalske arrangementene er av brødrene Hellemann, sangtekstene er skrevet av Neill Cardinal Furio, scenograf er Maja Ziska, koreograf er Anja Gaardbo og kostymedesigner er Anja Vang Kragh. Det er et eget team med fra Tyskland som jobber med personflyvning.
Foto: Stig Håvard Dirdal
Teaterkonserten er en forholdsvis ny stilart som i min verden har sine sammenligningstrekk med en musikal. Det er ikke nødvendigvis handlingen i stykket som står i fokus, men mer det musikalske, koreografien og de følelsesmessige inntrykkene man sitter igjen med som publikum.
De har brukt både lys og lyd som viktige effekter i teaterkonserten, personflyvningen er også et viktig virkemiddel i dansene som skuespillerne fremfører. Musikken er basert på Beethoven, kamuflert med tekster og innovative måter å bruke musikken på.
Det er en kompleks og sammensatt vandring gjennom fire dramatiske skjebner; Ludvig Von Beethoven som begynner å bli døv 27 år før han skrev sin 9. symfoni. Joseph Darwins oppdagelser som han tidde om 27 år før han fortalte det til verden. Nelson Mandelas opphold i fengsel i 27 år.
Det har blitt diskutert om maleren Joseph Mallord William Turner var fargeblind og hadde problemer med å se klart, dette kan ha påvirket maleriene hans, så han utviklet en egen stil og form som ble kjennetegnet hans.
Beethoven, Darwin og Mandela har noen betydningsfulle damer i sitt liv. Darwin har sin datter Annie som han er nært knyttet til. Beethoven har sin Josephine, et elsk-/hatforhold som er alvorlig turbulent. Mandela har sin kone som han har et ømt og kjærlig forhold til. Turner har malingen sin, og er på en måte en utstikker i stykket. Forholdene dem i mellom blir i stor grad berørt av hverandre, fordi det er så dramatiske og pregenede hendelser de går gjennom.
Foto: Stig Håvard Dirdal
Kulissene og kostymene er alle hvite i begynnelsen av stykket, det er en påtatt munterhet, med undertoner av at det ikke kommer til å være sånn gjennom hele stykket. Beethoven fremstår som som er vant med å få det som han vil, han herser med cellisten og Mandela må tre inn og være fredsmegler. Det som er interessant er at musikerne som er med i stykket, er integrert i handlingen, de har sine roller og personlighetstrekk som de bevarer gjennom stykket. Personlighetene til skuespillerne er også tydelige; Darwin virker beskjeden. Beethoven virker selvhøytidelig. Turner har en sarkastisk fremtoning. Mandela er diplomatisk og intelligent. Annie fremstår som vennlig og smart. Josephine virker uforutsigbar og leken. Konen til Mandela fremstår som en sterk og kjærlig dame.
Foto: Stig Håvard Dirdal
Sceneveggen er papir fra gulv til tak, og Turner maler et av sine kjente malerier på hele veggen, en båthavn med en sterk sol, som bader horisonten i rødt og gult, havet males i blått, og han maler både fremme og bak. Når han er på baksiden og maler, brukes det et kraftig lys så vi ser skyggen hans, dette skjer mens Mandela holder en av sine kjente sterke taler. Høytalere blir båret ut langs sidene til publikum, det er utrolig effektfullt og oppjagende.
Josephine kommer inn i en rød kjole som står veldig i kontrast til alt det hvite. Hun meddeler Beethoven sin avskjed. Hun blir løftet opp i en line, og har en lett dans på Beethovens skuldre og hode. Skuespilleren er Mareike Bechtel Wang, og hun har en stemme med et så stort spekter og lekenhet, hun er så bergtagende både stemmemessig og måten hun spiller på, man får ikke helt taket på henne, hun er både mystisk og som sagt veldig uforutsigbar.
Beethoven og Turner synger om sin kamp rundt det å miste synet og hørselen, det er en stor sorg for begge, og de formidler det på en måte sånn at man frysninger langt inn margen. Sigurd Sele har en stemme som er så rusten og kraftig, at man føler at man er i Londons gater på 1800-tallet på en nedslitt pub.
Vi ser deretter Mandelas avskjed med konen sin før han settes i fengsel, de har en intim og lidenskapelig dans. Hun heises opp i luften og sveves rundt på scenen av Mandela i en vakker dans. Avslutningsvis svever hun inn i Turners malerier, de blir flerret opp, akkurat som livet til Mandela og konen hans. Annie og Darwin kommer inn og vi ser at hun faller om og dør, Darwin leter etter henne i det oppflerettede maleriet og finner henne. Han skriker høylydt.
Foto: Stig Håvard Dirdal
Når Beethoven nå kommer inn, har han et stativ med to gigantiske høretrompeter på et gåstativ. Bjørn Fjæstad som spiller Beethoven har en kraftig stemme, når han trøkker til, er det ikke et hår og hudknopp som ikke står rett ut, det er det råeste jeg har opplevd. Koreografien under denne sangen er også veldig særegen, Josephine og Darwin virker nesten metallisk i sin måte å bevege seg på, de bygger stein rundt Beethoven og de trommer på høretrompetene til Beethoven, de tar publikum med på noen topper både vokalmessig, tematisk og når det gjelder formildlingsevne.
Annie kommer inn som et spøkelse i et svart kostyme som en kontrast til det hvite, og man enser en virkelighet som skal forandres til en mørkere side. Som en avslutning på del én synger Mandela og konen en sang til hverandre om utfordringene ved å leve separat.
Nå har vi kommet til del to, og kulissene er nå blitt svarte, alle skuespillere og musikere er også svarte, det er noen helt nydelige og overdådige kostymer som blir brukt. Turner kommer inn med bind for øyene og Darwin kommer inn med bind for munnen. Darwin er helt i ruiner og Turner kommer inn som en fyllik.
Foto: Stig Håvard Dirdal
Beethoven har et behov for å ha kontroll over Josephine i sitt eget liv, og ikke omvendt, han har en fantasi om å kvitte seg med henne som han fremfører. Mandela synger om sitt år i fengsel, og vil kvitte seg med sin kone. Alt er veldig tragisk og frustrerende. Følelsene blir uttrykket så eksplisit og tydelig, at det er nervepirrende å være publikum.
Plutselig snur desperasjonen og vi ser at de fire skjebnene må utfordre livets realiteter. Turner synger om lyset han ser, som kommer til å prege maleriene hans, han kom ut av mørket og ser lyset.
Mandela synger om at han i det minste har et rom med utsikt, og har forsonet seg med tanken om å være i det lille buret sitt. Darwin tar en stige, og balanserer på den mens han henger fast i buret til Mandela. Man enser et håp om at det er slutten på fengselslivet til Mandela under denne seansen.
Spøkelset Annie sitter plutselig oppe på balkongen og synger om at Darwin bør fortelle om hans oppdagelser til verden, det er ikke noe han bare kan beholde for seg selv, hun svever nær hodene til publikum, det blir et nært møte mellom henne og oss. Mandela har kommet seg ut av fengselet.
Beethoven står plutselig på scenen klar til å ta selvmord, han henger i et tau, men ombestemmer seg, det mislykkes og han blir reddet.
Foto: Stig Håvard Dirdal
Turner setter i gang en munter sang, og får vist sine enorme sangprestasjoner ennå en gang, han bruker plassen langs sidene, og tar helt av.
Avslutningsvis får vi servert en julesang, det fantastiske musikerensemblet får vist hva de er gode for. Gitaristen blir heiset opp i taket og får sveve fritt rundt i hele rommet over scenen, man kan ikke unngå å få en følelse av at alle trenger å få ristet denne siste kvelden av seg. Alle tar totalt av, og jeg sitter igjen med den største teateropplevelsen noensinne, den har tatt meg med i hele følelsesregisteret og vel så det, jeg har vondt i musklene i ansiktet mitt etter å ha anstrengt det.
Darwin velger å fortelle om hans oppdagelser om evolusjonen, alle skuespillere og musikere klær seg nesten nakne, kanskje for å underbygge Darwins teorier. På en måte er det godt at teaterkonserten nå er over, for det har ikke vært et øyeblikk jeg som publikum har mistet fokus, det er det mest samkjørte og givende jeg har opplevd noensinne!
Tekst: Therese D'Este Thomassen
Foto: Stig Håvard Dirdal / Rogaland Teater
Mer om forestillingen: http://www.rogaland-teater.no/program/teaterkonsert-beethoven
