Top

Sterkt debutalbum av Sjøgress

I begynnelsen av oktober slapp postrock-punk-hardrock-bandet Sjøgress sitt debutalbum; Jeg kaller det frelse. En passende platetittel fra et band fra denne landsdelen. Tekstene til Grimstad-guttene samsvarer derimot ikke helt med konvensjonell oppfatning av ordet frelse. Men så finnes det da også mang slags frelse…

Jeg Kaller Det Frelse, av Sjøgress

Sjøgress har en EP fra 2017, Rust, på samvittigheten fra tidligere. I tillegg har de gitt ut tre av låtene fra Jeg kaller det frelse som singler tidligere i år. Så det har ikke vært stille rundt bandet før deres første full-lengder nå er sluppet.
Å sette Sjøgress i bås er vanskelig. Her er det elementer av både punk, hardrock og til og med nyanser av doom. Plata har fått seg mange runder på «spilleren» nå (skulle gjerne hatt den i fysisk format, men foreløpig er den bare ute digitalt), og jeg liker det jeg hører.

Stjerneprodusent

Som produsent har de valgt høyt oppe på hyllene, ved å hente inn Endre Kirkesola (Green Carnation, Blood Red Throne, Carpathian Forest, Guardians of Time, for å nevne noen). Lyden har da også blitt utrolig bra. Spesielt den instrumentale delen. Albumet som helhet er blitt til 40 veldig hørbare minutter. Her er det mye instrumental vellyd. Og mye aggressiv vokal. Men mindre aggressivt enn jeg hadde ventet. Samtidig er det fokus på det dystre. Følger en med på tekstene, som av og til kan være litt vanskelig på grunn av vokalist Lars Wikanders sangteknikk, så vil man oppdage at det er ikke skildringer fra livets lyse side som har fokus. Her er det mye grums og fortvilelse som skal frem. Men det er pent pakket inn i så bra musikk, at jeg sitter og nyter. Av og til kjenner jeg på «grøss og gru», men det betyr også at de har truffet med melodi og tekst.

Jeg har tidligere anmeldt de tre singlene de har gitt ut; «Klokka 3», «Blodig Ungdom» og «Tar Hevn». Spesielt på «Tar Hevn» kritiserte jeg bandet for å ha alt for lite vokal i forhold til instrumental. På albumet passer det perfekt. Sammen med resten av låtene glir låta inn som en solid grunnstein.

Tunge riffs

Halvtomme flasker under bordet
Dårlig poesi renner ut av hodet
På tide å skylle av seg gårsdagen
Og så kysse dyne helt naken

(fra «Kjelleren»)

Jeg har nevnt det flotte lydbildet. Allerede fra første låt, «Blakka», gjør det seg gjeldende. Det er for øvrig feil å si at «Blakka» er første låt, for skiva åpner med en slags hyllest til plateselskapet; «Velkommen til Død Plateselskap» på 39 sekunder, før det dundrer inn i «Blakka».
Her er det masse gitarøs, med fremtredende bass og trommer. Vokalen fungerer bra. Det er tungt. Det er tøft. Låta avsluttes med en lengre heftig instrumentalbit.

Etter dette kommer de tre singlene deres i kjapp rekkefølge, før et lite mellomspill («Interlude») tar oss over i siste del av Jeg kaller det frelse.
«Kjelleren» får meg til å føle litt «dagen derpå». Sjøgress-toget dundrer fram med tunge riffs, bass og massiv tromming. Herlig låt!

Nær dommedag

Med «Alle skal ned» tar Sjøgress oss enda lenger ut mot avgrunnen.
Tungt, seigt, doomish. Teksten mørk og ubehagelig. Jeg sitter med en følelse av at dommedag er nær. Brutalt. Uhyggelig. Men det fungerer. Wikanders såre skrik gir mening. Koringen forsterker det mørke inntrykket. Herlig avslutning på låta.

Trommis Julian Flaaten fortalte meg at Jeg kaller det frelse er noe av det tyngste de har skrevet:

- Jeg kaller det frelse kan vi kalle begynnelsen på Sjøgress. Albumet inneholder begynnelsen på Sjøgress musikalsk, men også selvfølgelig materiale skrevet nylig. Det er nok noe av det tyngste vi har skrevet, og for oss er det ren frelse og endelig få sluppet det løst!

Vi har med andre ord mye godt i vente. Håper jeg.

Albumet avsluttes med tittellåta «Jeg kaller det frelse». Utrolig flott låt, nydelig instrumentalt. Herlig gitarspill. Lang intro. Flott trommelyd. Kjappe taktskifter. Bra vokalarbeid.

En frelse

Sjøgress består av Tinus Øen (gitar), Lars Wikander (vokal/gitar), Julian Flaaten (trommer) og Tobias Knudsen (bass). Dyktige musikere hele gjengen. Jeg så dem varme opp for Kvelertak tidlig i 2016. Et friskt, sint pust med masse energi. Upolert, men herlig å se live. Nå, over tre år senere, fremstår de fremdeles som et frisk pust. Men de er blitt mer polerte, i hvert fall i studio. Noe som sikkert eminente Endre Kirkesola kan ta sin del av æren for. Men gutta i bandet er også blitt noen år eldre, modnere. Teknikken er finpusset. Nå er de et mer erfarent band, men råheten er der fremdeles. Jeg digger plata. Jeg har spilt den mange ganger nå, og hver gang jeg kommer til slutten av siste låt, får jeg lyst til å starte den på nytt. Det er et godt tegn. Vi kan gjerne kalle dette en frelse.

Gratulerer med en sterk debut, Sjøgress!

Terningkast: 5

 

Sjøgress
Sjøgress, Jeg Kaller Det Frelse, Album cover (Owner: Sjøgress)
Bottom