Top

Vant's farvel

Vant @ The Mash House, Edinburgh, 18.11.2017 - Photo: Private

Lørdag 18. november var vi i Edinburgh, Skottland på besøk hos ei venninne. Denne venninna ville ha oss med på konsert med bandet VANT, bandets siste konsert noensinne. Til tross for at vi aldri hadde hørt om dem ble vi villig med. Etter noen timer med sightseeing i den store, flotte byen med sekkepiper rundt hvert hjørne og noen fantastiske bygninger fra en svunnen tid, fant vi frem til konsertlokalet Mash House: en trapp gikk bratt ned et mørkt smug, og halvveis ned var en enslig dør. Ikke det mest åpenbare stedet å ha en konsert, men det var tydeligvis riktig, for vi kunne høre musikk der inne fra. Da vi endelig ble sluppet inn kom vi inn i en rølpete bar. Forvirret så vi oss rundt etter en scene, men det var ingen. Så fant vi en trapp som ledet ned i et noe større rom, og der var scenen.

En spesiell stemning hang over lokalet, noe som ikke var så rart med tanke på at flere som hadde møtt opp skulle se yndlingsbandet sitt for aller siste gang. Det måtte de imidlertid vente på, for først skulle ikke bare ett, men to andre band varme opp. Navnene på disse bandene sto dessverre ingen steder, og til tross for at de introduserte seg selv flere ganger var det umulig å tyde hva de sa. Derfor fant vi aldri ut hva de het, men vi tenker å skrive noen linjer om dem likevel. Det første bandet besto av en trommis, en bassist og en gitarist/vokalist. Helt fra starten slet de med tekniske problemer, men de gjorde sitt beste for å ignorere det og komme seg videre med settet, helt til alt gikk i stå. Mens de to andre gjorde sitt beste for å fikse lyden, ristet trommisen oppgitt på hodet til oss og sa “It’s a fucking shitemare, it’s an absolute shitemare!”. Så fikk de det noenlunde til og fortsatte, helt til gitarstrengene røk. Bassisten, som helt klart var den beste musikanten i bandet, begynte å improvisere på bassen og fikk til slutt med seg en nokså forvirret trommis, mens gitaristen/vokalisten rappet inn i mikrofonen samtidig som han prøvde å fikse gitaren. Til slutt annonserte bassisten at ettersom han og trommisen ikke kunne ta et sett alene måtte de dessverre gi opp. Gitaristen/vokalisten tok visst ikke det så pent, for han gikk bort til bassisten og kjeftet ham høylytt ut foran det utålmodige publikummet. Bassisten selv tok alt med ro og fikk til slutt gitaristen med seg av scenen. Trommisen sukket og sa mens han passerte oss: “Looks like this band is history.” Det var en dramatisk begynnelse på kvelden, og selv om vi syntes synd på bandet må det sies at vi var nokså fascinert av det som skjedde. Neste band ut hadde derimot ting på stell. De klarte enkelt å holde stemningen oppe med sin gode tilstedeværelse og kule musikk, og de var våre personlige favoritter den kvelden. Selv virket de også ganske overveldet over responsen de fikk.

Publikum tok helt av da VANT selv kom på scenen. Lite vant (pun intended) med sånne konserter som vi er, er det bra vi sto forrest. Ellers er det fare for at vi hadde blitt ganske kraftig most. De starta rett på, og fansen jublet og begynte å hoppe. Det var veldig gøy å se på, selv om musikken var noe høy for vår smak, men da alle på en gang hoppa inn i oss så vi ble klemt opp mot gjerdet, fikk vi sjokk. Det ble plutselig tydelig at dette kom til å bli en helt annen type konsert enn det vi er vant til. Resten av konserten var på samme måten, med vanlig hopping i begynnelsen av hver sang, før vi måtte stålsette oss for mer mosing. Så man bak seg nå og da, kunne man også se publikummet danne en stor ring og danse, hoppe og synge i fellesskap. Det var ingen tvil om at bandet forventa denne typen entusiasme, for vokalisten klatret stadig opp på gjerdet og oppmuntret til villere og villere tilstander. Likevel gikk det ham ikke hus forbi at det sto noen nybegynnere på første rad, og han sendte oss et par medlidende blikk da det var på sitt mest intense.

Til tross for denne noe overveldende opplevelsen av “mashing”, som det kalles, gjorde den veldig spesielle stemningen opp for det. Mot slutten av konserten begynte vokalisten å snakke om hvor spesielt det var for dem å spille sin siste konsert, og publikum skuffa ikke. Det var lett å se at responsen deres rørte samtlige av de fire tøffe bandmedlemmene. Dette gjentok seg hver gang vokalisten tok det opp igjen mellom sangene, og da hadde nådd bunnen av settlista og selv ekstranumrene var spilt, nektet publikum fortsatt å la dem gå. Det var tydelig at bandet ikke hadde noe mer lyst til å avslutte konserten enn fansen hadde, så etter en rask rådføring på scenen spurte vokalisten publikum hvilke sanger de ville ha. De ekstatiske brølene blandet med forslag gjorde det ikke bare vanskelig for vokalisten å oppfatte hva som ble sagt, men ga oss som overvar dette siste møtet mellom band og fans gåsehud. Vi kan forstå så altfor godt hvordan det må føles og se noen på scenen for siste gang. Sammen kom de på og av scenen fram til fire sanger som måtte spilles, og så var det på’an igjen. Både til fascinasjon og, det må innrømmes, svak fortvilelse fra vår kant. Ribbena og ørene våre begynte nå virkelig å bli ømme.

Så var det over for alvor. VANT sto sammen på scenen med tårer i øynene mens fansen deres messet “Don’t quit! Don’t quit!”, og takket gang på gang for all støtten. Da de forsvant bak scenen og lyset ble slått på var det som om noen slapp ut vakuumet i en brusflaske. Folk strømmet ut av det lille rommet, og presset som hadde vært konstant de nesten to timene konserten hadde pågått oppløste seg. Det var virkelig en spesiell opplevelse.

Bottom