Top

Gribbene har landet @ Sjøboden Live Scene, 13.01.2017

Gribbene, Sjøboden Live Scene, 13.01.2017 - Photo: Svein Frydnes

Vi er Gribbene: Det norske rockebandet Gribbene under deres release-konsert på Sjøboden Live Scene fredag. Fra venstre: Kim Raaden Hoque, Marius Roti, Ronny "Pøbel" Olsen og Ole Henrik Lund.  Foto: Svein Frydnes

Asfaltfuglene i Gribbene inntok Sjøboden Live Scene fredag den 13.januar, samme dag som de gav ut albumet «Gribbene». Foran et sparsommelig publikum presenterte de sitt dagsferske, selvtitulerte debutalbum. Og musikken ble tatt godt imot av publikum.

Albumet «Gribbene» består av ti kjappe låter, og klokkes inn på minimale 26 minutter. Men det er 26 minutter fylt med utrolig mye energi og intensitet. Og slik artet konserten seg også. Fullt øs fra første riff, bredbeint og herlig, hardtslående tøff norsk rock.
Høyt og hardt

Om det var fredag den 13. som slo til, eller bare fotografens vanlige uhell vites ikke, men rett før Gribbene entrer scenen ryker sikringene og alt frontlyset forsvinner. Men lyd i høyttalerne ordnet lydsjef Humborstad, og det var tross alt det viktigste. Mye lyd var det også, til tider i høyeste laget. Men Gribbene er et band som har masse energi og vil ha mye lyd. Dessverre går det litt ut over vokalist Marius Roti, det er innimellom vanskelig å oppfatte hva han synger. Instrumentene høres imidlertid godt. Ikke minst kommer gitarist Kim Raaden Hoque veldig bra til sin rett. Bak trommene sitter ingen ringere enn Ronny «Pøbel» Olsen. Og han slår hardt! Ole Henrik Lund står for basslinjene.

Lei av sammenligninger

Det er ikke bare musikken det svinger av, hele etableringen av Gribbene kom i stand i en fart. Vokalist Marius Roti og gitarist Kim R. Hoque oppløste sitt gamle band i mars 2015, traff sin gamle kamerat Ronny «Pøbel» samme kveld, og et par dager senere var Gribbene et faktum. Albumet ble skrevet i løpet av noen kvelder, og innspilt «live» i studio. Og det har en fantastisk fet sound.

Bandet prater veldig gjerne med oss før konserten. Om bandets opprinnelse, om spillegleden, om hvor godt de trives sammen. Men når undertegnede drister seg til å spørre om hva Joachim «Jokke» Nielsen har betydd for låtskrivingen, for musikken, blir det stille. Vokalist Roti erkjenner riktignok at han er inspirert av både Jokke og Stein Torleif Bjella. Gitarist Hoque, derimot, lurer på hvorfor et hvert norskspråklig band absolutt må sammenlignes med Jokke, eller Raga Rockers, eller Dum Dum Boys. Og det er et poeng – det vil alltid ha vært noen før, å være helt originale er knapt nok mulig lenger. Så vi lar spørsmålet ligge, og gleder oss heller til å få høre de originale asfaltfuglene i Gribbene.

Kort, energisk konsert

Som nevnt varer albumet deres under en halv time. Men i tillegg til låtene fra albumet, få vi også presentert fire nye låter. Bandet hviler ikke på laurbærene, men er allerede i gang med å lage låter til et nytt album. En av de nye sangene vi får høre, er «Jeg er redd». Låta er bygget over samme lest som de øvrige sangene, men startet opp med en utrolig fet bassgang, før det dro seg over i et catchy gitarriff. Tøft.

De beste låtene var absolutt «Løpefart», «Tilbake til Brua» og «Vi er Gribbene». Dette var også de tre singlene fra albumet deres. Men i tillegg imponerte som nevnt den nye låta «Jeg er redd». Etter tre kvarter er det slutt. Gribbene er gått tom for låter. Men på oppfordring spiller de «Vi er Gribbene» én gang til. En kort, energisk konsert, som absolutt slo an blant publikum.

Mandals pris

Om settet med Gribbene var energisk, så var til gjengjeld oppvarmingen av det rolige slaget. Gjert «Siderow» Valvik stod, sammen med trompetist Tor Helge Løseth, for oppgaven med å sette publikum i rett stemning. Og med «Siderows» tolkinger av gamle helter fikk publikum nødvendig ro og humør. Blant låter av artister som Bob Dylan og Alf Cranner, hadde Valvik også funnet plass til Mandals bysang «Mandals pris». Lokalpatriotisk og vakkert.

Bottom