Top

Violet Road – Strømløst på Rockefeller

Violet Road @ Rockefeller, 12.10.2016 - Photo: Veronica Furset Stavik

Violet Road - Strømløst på Rockefeller.Foto: Veronica Furset Stavik

Onsdag eller ikke, skole eller ikke, kunne ikke falle oss inn å gå glipp av Violet Road på Rockefeller, spesielt ikke når de gjør noe de aldri gjort før! Konseptet heter Strømløst og går logisk nok ut på å spille så akustisk som mulig. Vi kom oss inn til byen med den første bussen vi rakk og stilte oss opp utafor døra, men til vår overraskelse dukka det ikke opp noen andre før det var en knapp time igjen før dørene skulle åpne. Da vokste køen imidlertid fort, og innen en halvtime var gått, hadde den passert hjørnet på bygningen. Som ventet var det vi hørte mest av rundt oss nordnorsk, ispedd en god del østnorsk. Det siste kvarteret før dørene åpna fikk vi til å gå fort med VR-sanger, det hjelper alltid.

Rockefeller har aldri sett bedre ut. En midlertidig scene var blitt satt foran den gamle, den gikk knapt over gulvet og var så liten i omfang at hele bandet satt nærmere enn fem meter unna første rad. De sedvanlige, fargerike vimplene som har fulgt gutta på turné dette året hang som alltid dekorativt over trommene, keyboardet og et piano som det nå delte plass med, samt forsterkere og lignende, og i tillegg hang flere små og store lyspærer rett over scenen. Stolrader utgjorde størsteparten av nederste etasje, mens resten av lokalet besto av bord- og stolgrupper.

Noe spektakulært lysshow var det ikke snakk om denne gangen, men det var heller ikke nødvendig. Lyskastere byttet på med lyspærene med å kaste et varmt, urørlig lys ned på scenen, selv om lyspærene også ofte blinket i takt med musikken, og alt dette gjorde atmosfæren koselig og annerledes enn vi pleier å oppleve på deres konserter. Lyden var som så ofte ellers perfekt, med akkurat nok volum til at vi fikk med oss alt som skjedde. Konseptet «strømløst» gjorde også at vi nå lett kunne skille koringa fra hverandre og høre de ulike stemmene med letthet, i motsetning til den vanlige flerstemte blandinga vi ellers hører.

Konserten var utvilsomt blant de mest unike vi har vært på til nå. De eneste den egentlig kan sammenlignes med er konsertene de holdt i Tromsø for nesten nøyaktig ett år sida. Da la de også vekt på å spille en del av det gamle, selv om de denne gangen gjorde det enda mer spesielt ved å, som Halvard selv sa, «prøve å gjenskape stemninga sånn som den var før i tida». Dette gjorde de ved å utelukkende spille de roligste sangene sine gjennom brorparten av konserten. De starta med perla «My Life’s Not at Ease», etterfulgt av «Crazy as Can Be», som ifølge dem selv var den mest «upbeat» sangen de hadde en god stund, og «Letters in the Night», som er fra deres aller første album. Etter «Searching for Shore» som tiende sang sparka de plutselig i gang showet med «Call Collect» og den energien bare de har.

De greide å opprettholde både energien og den spesielle stemninga gjennom det som var igjen av kvelden med et utvalg av sanger som er spesielt publikums-inkluderende og visse elementer de bare tar med en sjelden gang som hjalp til å gjøre det til noe unikt. Det var tydelig på publikum at det virket. De satt rolig og tilbakelent og nøt musikken, til de ble så gira mot slutten at alle reiste seg innen «Face of the Moon» kom, som som vanlig var «siste» sang på settlista. Etter å ha stått gjennom den, og to av tre ekstranumre, ble de høflig bedt om å sette seg igjen for å ordentlig nyte kveldens avslutningssang, «We Owe This to the Night».

Som om kvelden ikke hadde vært heftig nok, hysja plutselig gutta på publikum før Kjetil sa «jeg hørte rykter om at det skulle være strømløst i kveld». Så begynte de å spille og synge «Whiskey and Wine» uten noen form for forsterkere eller mikrofoner, noe som gjorde at publikum måtte være helt stille, før de plutselig gikk av scenen, dansa nedover i lokalet og stoppa ved merch-bordet der de avsluttet sangen og gikk rett i gang med å selge og signere.

Det var en fantastisk, annerledes konsert, og forhåpentligvis kommer de til å gjøre noe lignende igjen. I så fall kommer i hvert fall vi til å være der. 

Bottom