Top

Egersund Visefestival – en kjærlighetshistorie

...

Mangeårige festivalvenn, Steve Wynn, blir hedret med stjerne i asfalten utenfor Kafe Mocca.Foto: Privat

Frivillig utsendt for å skrive en tilstandsrapport fra den 20.visefestivalen i Egersund, er jeg fylt av en stor porsjon ærefrykt og et aldri så lite snev av prestasjonsangst. Jeg vet at jeg har en lav terskel for det å bli grepet av musikk – med andre ord – gjør noe inntrykk så kan det lett blåse meg av banen og parkere meg på sidelinjen. Dra meg bort fra den eksisterende rytmen – og her skal jeg liksom vandre fra den ene musikalske opplevelsen til den andre og holde masken og hodet hevet og rapportere? Vel. Har man sagt ja så har man gjort det av en grunn. Jeg brenner for musikk. Jeg digger Egersund Visefestival. Etter mange år som fast festivalgjenger. Jeg vil dette. Så la det skje. Kan den 20. festivalen leve opp til mine skyhøye forventninger?

Egersund Visefestival - i år 20 år – klarer noe som kun noen få festivaler klarer – den får deg til å leve litt sterkere. Den berører. Du takker for det du fikk. For alt du kunne ha fått. For det som kommer. Du setter av tiden. Lengter allerede.

Etter å ha inntatt et trygt kaffemøte med en bekjent i baren på Grand Hotel, er det bare å kaste seg ut i det. Det hele starter i Teltet på torget, en av de syv scenene som festivalen har rigget til for årets festival. Første artist ut er: Eivör fra Færøyene. Hun gjester festivalen for fjerde gang dette året, og jeg har hørt henne sammen med Vamp på en tidligere festival. Ellers er jeg blank på hva hun representerer. Teltet er fullpakket av mennesker i alle aldre. Det koker stille rundt benkeradene. Ingvar Hovland, «visegeneral» og tidligere festivalsjef entrer scenen og stillheten senker seg under teltduken. Han ønsker hjertelig velkommen til årets åpningskonsert og sier følgende: « Det e veldigt kjekt nogen av dokke he komt for å drøsa med gamle kjende, men drøsen tar me udforbi». Dermed er rammen satt. Folket adlyder.

Eivór Pálsdóttir, Egersund Visefestival

Eivór Pálsdóttir
Foto: Privat

Eivör og hennes gitarist Mikael Blak entrer scenen og spiller hele 12 låter for et særdeles lyttende publikum. Låt nr 3, «Far Away», avslører hun at handler om hennes far, og folk hører ekstra nøye etter. Hun følger opp med en vuggesang som hennes mor sang for henne som liten («Room») og sier lunt at «jeg håper dere ikke sovner». Ingen fare. Vi tar det inn og vi er mange. Eivör er blitt kalt «Færøyenes Bjørk». Jeg tenker med ett «Færøyenes Susanne Sundfør». Fraseringene og spennvidden i stemmen og melodiene bergtar. Fester seg.

Det er vanskelig å skrive.

«Det regner alltid hjemme hos meg», sier Eivör og strekker hendene mot himmelen - som vi vet ligger der - like over teltduken. Så kommer et kraftig regnskyll nesten som bestilt. Naturens eget akkompagnement slår inn. Vi klapper. Etter den nydelige låten «Eg veit», om ei jente som venter på sin elskede – den samme elskede som plutselig må dra igjen, som en kald vind, haster jeg videre til neste scene.

...

Tønes
Foto: Privat

I Turnhallen er det vår egen Tønes som gjelder. Folk er det massevis av, og stemningen utenfor konsertlokalet før konserten er intet mindre enn upåklagelig, tross en og annen «krølltangjobb» som er gått i vasken på grunn av dette regnet som Eivör så sjarmerende bestilte.

General Forsamling er annonsert som oppvarmer for Tønes, og flere av publikummerne i et fullt lokale tar imot mannen fra Jæren med en viss porsjon undring. «Generalen?», hviskes det.

Etter èn låt er undring snudd til beundring. Med sin sedvanlige «Monn- hilsen» og første låt «I stillhet ska eg forgå» (en cover av Justin Townes Earle» fra Generalens siste EP «Kjære Gud»), er det hele satt. Folk lytter. Hårstråene er i ferd med å tørke. Folk lar det skje. Generalen og hans menn gjør etter min bedømmelse kanskje sin beste livefremføring noensinne: Jærens tungsinn formaliseres i dype toner og ord, og med en unik tilstedeværelse i det mørke ser vi faktisk et snev av lys i det lattermilde alvoret. Ei dame foran meg (med slett hår) sa like etterpå: «Kem E han Generalen? Eg lo så eg mesten grein».

Sjelden, ja faktisk aldri, har jeg vært på en Tøneskonsert og tenkt at «Han kan få en tøffe jobb med å toppa supporten». Tønes, med sitt eminente band, fremførte denne kvelden hele albumet «Gobai» fra 1998, et av mine favorittalbum! Og hvilken opptur det ble! En helstøpt konsert hvor kjemien mellom sal og scene satt som hånd i den berømte hansken. Tønes er vår mann. Ingen over.

Den store fordelen med Egersund Visefestival, er merkelig nok at man må velge bort godene. Flere sterke nasjonale og internasjonale navn har konsertstart samtidig, og dermed skulle man kanskje tro at de fleste blir «irriterte» fordi de ikke får med seg alt og må glippe navn de vet at de ønsker å høre. Stemningsrapportene oppveier for det man ikke rekker over. Folk møtes blant annet i «drøs» utenfor Grand Hotel (som forøvrig må ha landets beste service!) og utveksler konsertinntrykk. Ingen sure miner. Litt lengsel å spore, men ingen anger. Vi gikk der vi gikk. Så bra at dere opplevde noe som jeg kunne ha opplevd! Bånd knyttes.

...

Lady Luck

Foto: Privat

Å ha valgt Turnhallen og General Forsamling/Tønes innebærer at jeg har valgt bort selveste Steve Wynn med venner i Grandkjelleren. Men jeg holder hodet hevet og stikker innom scenen «Pibbaren og Nelliken». Der er «Lady Luck» i ferd med å rigge seg til på scenen. Ingenting sin frontfigur og vokalist Kjell Undheim har sammen med Tine Steen skrevet låter til dette prosjektet, og i fjor gav de ut albumet «Velvet Drapes At Dawn & You». Det er hovedsakelig dette albumet de fremfører låter fra. Tine og Kjell er kjent som gjengangere på visefestivalen med sine humøroppkvikkende coverlåtopptredener på Hauen Kro som «Kjell og Tine», og de gjør denne kvelden en flott konsert med «Lady Luck» med fullt band - til god respons.

Før jeg legger meg torsdag kveld/fredag natt får jeg klar beskjed om å innfinne meg på Kafe Mocca i gågaten fredag kl 13.00. Jeg er selvfølgelig lydig og stiller opp i god tid. Noe skal tydeligvis skje. Og noe skjer! Endelig skal noen av oss få vårt «Steve Wynn- moment» likevel. Tingen er at representanter for Egersund Visefestival har fått nedfelt en stjerne i asfalten utenfor kafèen, med Steve Wynn sitt navn, en ektefølt heder etter at nevnte stjerne i mange år har vært med som venn og musikalsk gjest på visefestivalen. Rørende. Sterkt. Takketale. Fotografer. Sjampanje og jordbær følger. Tidenes beste «sene frokost». Egersund viser følelser.

...

Steve Wynn - stjerne i asfalten utenfor Kafe Mocca.
Foto: Privat

Vi spoler til kvelden. Fredag. Nye valg. Nye muligheter. Valget faller på Vidar Johnsen med band i «Teltet». For en konsert! For et band! For en lyd! Publikum lever med musikken. Gir energi. Får tilbake. Toveis. Storveis! De spiller i godt over en time, og etter Vamplåten «Fuglane vett» topper det hele seg med radiohiten «Den morgenen» fra siste plate, samt «Månemannen» (begge med tekster av nevnte Ingvar Hovland), og Vidar Johnsen viser seg fra sin aller beste side som tekstformidler og vokalist. Han roper i det ene øyeblikket, hvisker i det andre. Folk elsker det. Ingvar Hovland er blant publikum. Vi ser at han forstår.

Jeg lusker meg inn på «Pibbaren og Nelliken», som kvelden i forveien (varmelamper er gode å ha), leser litt i festivalprogrammet for å legge nye planer, og med ett er valget tatt. Fra scenen lyder en stemme, så fin, så ung, så åpen. Det er visesangeren Kim Laland som sitter der. Ser forsiktig ut på oss, men låten hans «Jæren Blues» treffer direkte, som en god låt skal gjøre. Jeg ser i programmet at dette er trioen «Jærstrengen Spellemannslag» som nå er på scenen, og etter at nevnte Laland har fremført låten «Vimsekopp» på kav Sandnesdialekt kommer Bjarte Edland på scenen. Han trakterer gitaren på eminent vis i en deilig bluesversjon av «Rosen» (The Rose), og han følger opp med «Reise te Syden» (jeg tenker «Reise te Synden»....) tydelig og fiffig inspirert av «Down South Blues» med Muddy Waters. Etterhvert dukker også General Forsamling (se omtale torsdagskvelden) opp, og dermed er tonen satt. «Spellemannslaget» strekker seg ut og viser oss at i tillegg til at de er gode individualister og instrumentalister, er de på lag med seg selv og hverandre og forsterker derved kvalitetene. Musikerne Tormod Aas og Einar Stenseng blir også med etterhvert, og divisjonen er herved satt. Eliteserie. Ingen innbyttere behøves.

Når jeg tror at jeg nesten ikke klarer å ta inn mer for kvelden, bestemmer jeg meg for å gjøre noe som jeg har grugledet meg til. Å høre Martine Kraft igjen. Jeg hørte henne under fjorårets festival (da som Martine Lund Hoel), og undertegnede og hennes venner brast på et tidspunkt ut i et unisont gråtekor som i beste fall kan karakteriseres som «lav hulking». Tenk om det ikke treffer i år? At det var den intime «Grandkjelleren» sin skyld? Jeg tar sjansen på å teste dømmekraften.

...

Martine Kraft!
Foto: Privat

For å si det rett ut: HERREMÅNE! Martine Kraft med band kan ikke beskrives, det må oppleves. For en energi. For en stemme. For ei fele, for et band. For en OPPTUR! Hør henne! Tårene er heller ikke denne gang til å holde tilbake da hun kommer til en instrumental låt som hun sier «er skrevet til en spesiell person». Jeg har ikke sjekket opp navnet på låten. Jeg tør ikke tukle med inntrykket. Det skal foreløpig ikke forstyrres men få ligge der til jeg manner meg opp til å kjøpe alle platene eller til neste gang Martine med band kommer til festivalen. For det må bli en neste gang. Og jeg lover å være der.

På Grand Scene avsluttes fredagskvelden med «Elle Melle», Egersundbandet startet av Odd Erik Ognedal – som nå gjenoppstår etter 11 år – i ny form med ny frontfigur (Ole Alexander Mæland). Det er folksomt, tett. Bandet tripper. De innfrir, med spilleglede, publikum koker, jeg svetter og smiler. Her snakker vi glede over hele linja.

Når lørdag kl 15.00 kommer, er den to timer lange tradisjonsrike Musikkquizen på Grand i gang. Folk har stilt opp mannsterke, noen er til og med kommet for å forsvare fjorårets seierstittel (og klarer det!). Jeg er så heldig å havne på lag med blant andre Gunnar Tønnesen, musiker, festivalkomitèmedlem og ikke minst lydmann (festivalen kan lyd!), og vi klarer til slutt å ta en knepen andreplass, mye ved hjelp av yngre krefter som strømmer til laget vårt akkurat i grevens tid.....

Siden jeg har en hang til musikk med norske tekster (allerede oppfattet for den observante leser), er lørdagskveldens førstevalg selvskrevet. Jan Eggum i Festivalteltet. Han har med seg «bandet sitt « (gitaren), og han gjør en sprudlende, trist og vakker konsert med ustyrtelig morsomme kommentarer (les historier) mellom låtene for et villig Egersundpublikum. Egersund elsker Eggum. Og Eggum elsker Egersund.

Ida Jenshus

Ida Jenshus (arkivfoto)
Foto: JHH

Når jeg nesten ikke er mottakelig for flere inntrykk, våger jeg meg likevel inn på scenen «Konsulatet» på Grand og får en intimkonsert med Ida Jenshus rett i fanget. Levende lys, en lett og nær varme fra låtene, artisten holder hjertene våre vidåpne og vi tar henne på alvor, alle som en. Dette er betydningsfullt. Jeg var der. Vi var der. Takk og lov.

Før jeg bokstavelig talt løper over brosteinene og ut i natten, svinger jeg helt til slutt innom Grand Scene hvor «I was a King» er i full gang foran en tettpakket sal, gjestestjernene kommer og går, jeg nevner Peter Buck (R.E.M) og Robyn Hitchcock (!). Dette er magi!

Alle de fantastiske artistene jeg har måttet forsake for å kunne oppleve de konsertene jeg faktisk opplevde, dere skulle bare visst. De av dere som var der eller har studert programmet, vet. Men det føles riktig å ha gjort disse forsakelsene. Man har valget mellom goder. Et musikalsk privilegium!

Egersund Visefestival - i år 20 år – klarer noe som kun noen få festivaler klarer – den får deg til å leve litt sterkere. Den berører. Du takker for det du fikk. For alt du kunne ha fått. For det som kommer. Du setter av tiden. Lengter allerede.

Blink ut første helga i juli 2014 til en ny dose kjærlighet - Du vil ikke angre!

Tekst: Karianne Arntzen

Klikk her for flere bilder!

Bottom