Top

Southern Discomfort Metal Festival 2012

 

Sacrificing a virgin?! Such a waste...

Candlemass @ Southern Discomfort Metal Festival 2012

Candlemass skuffet ingen! Svensk trollskap, rå lyd og show til tusen!Foto: J.H.Helmersen

En smule skeptisk, nervøs, forbeholden og uten noen større forventninger. Det var mine følelser og holdning i forkant av mitt første møte med metall verdenens kulminering denne helgen. Sant nok har jeg vært innom noen konserter av mye verre kaliber tidligere, men da har det som oftest vært i den hensikt å fotografere.

Denne gangen måtte jeg være med på selve opplevelsen, og formidle et både objektivt og subjektivt inntrykk. Sannheten er at jeg i stor grad har lite til overs for denne type musikk - eller rettere sagt den typen jeg forventet. Jeg allierte meg derfor med erfarne fjellfolk og bekjente som var mer bevandret og mottakelige for det jeg fryktet jeg hadde i vente. Det er jeg glad for.

ZeroZonic

ZeroZonic fra Kristiansand, la lista høyt som første band på årets festival!Foto: J.H.Helmersen

Nå gikk det en gang som det gjorde. Mine minimale anstrengelser for å forberede meg, bli kjent med bandene på forhånd og den slags, hadde i det minste dempet den verste angsten. Et par av bandene hadde jeg vært borti før, og som vanlig viste det seg at flere av bandmedlemmene også var observert i andre grupper ved tidligere anledninger. Det gav meg litt større grunnlag for mine meninger om sakene.

Heldigvis, og til min moderate overraskelse, var frykten stort sett ubegrunnet. Spesielt siden min største redsel var å bli ofret som en jomfru foran et trollbundet publikum. Men spøk til side, når Mandalsbandet Dimenzion:Psychosphere entret scenen som åpningsnummer på lørdagen, kunne jeg ikke annet enn å bli revet med. På en relativt besindig måte, vel og merke! Det samme når ZeroZonic fyrte hele festivalen igang på fredagen. Slik fortsatte det begge dagene, og jeg koste meg egentlig ganske godt, til tross for at det ble litt ekstremt for hodet og ørene mine utover kveldene.

Dimenzion:Psychospere @ Southern Discomfort 2012 - Photo: Nita Bicaglia

Dimenzion:Psychospere, lokale helter fra nabobyen Mandal. Åpnet på dag to med lasere, masker og kostymer - det oste dommedag og dystre profetier gjennom hele sanglista!Foto: Nita Bicaglia

Musikken var faktisk av en helt annen sort en jeg var forberedt på! Det ene bandet etter det andre imponerte med sinnsykt dyktige musikere. Lydteknikerne på Kick gjorde også sitt ytterste til å formidle en ganske perfekt stemning. Lyd, lys og eksplosiv energi på scenen! Jeg kunne ikke annet enn å si meg enig med alle jeg pratet med - Dette var ganske enkelt ekstremt vellykket!

Jeg skylder på heftig bruk av ørepropper og manglende kompetanse når jeg omtaler lydkvaliteten. Musikken var i mine ører antageligvis som den skulle, men noen få unntak. Av andre, mer bevisste deltakere fikk jeg likevel en forståelse for at det ikke alltid var som det skulle. Likevel tror jeg de fleste var mye mer fornøyd enn utilfreds.

Tekstene og vokalen på de fleste numrene skal jeg ikke uttale meg om, og jeg har ikke endret musikksmak etter denne helgen i Kristiansand. Til det er jeg nok litt for "konservativ". Det jeg med hånden på hjertet kan si, er at jeg har kommet fra det hele med en helt annen respekt for utøverne, og for deres blodig hengivne fanskare. Samtlige er eksepsjonelt dyktige musikere, og foran et velfortjent publikum som det de hadde disse to kveldene, så er de som alle andre, om enn kanskje dyktigere på mange måter.

Mats Levén, ny vokalist i svenske Candlemass!Foto: J.H.Helmersen

Dimenzion, ZeroZonic og noe av det som foregikk på Six Pence hadde jeg vært borti før. In Vain har jeg snappet opp gode rykter om, og Candlemass hadde jeg faktisk smuglyttet på i forkant. Godt kamuflert under min forutinntatte holdning til musikken, så gledet jeg meg en aldri så liten smule til å oppleve dem på scenen den kvelden.

Det første jeg la merke til var at det ikke var samme vokalist som i de videoene jeg hadde sett på nettet. Når jeg likevel ikke hadde noe forhold til dem, så gjorde det ikke noe for meg, og jeg følte at publikum også klarte omstillingen bra. Lyd teknisk var det ikke mye å utsette på den omgangen. Det var et fantastisk show, og fra der jeg lå og knelte foran svenskene i fotograva fikk jeg et veldig spesielt førstemøte med noen av stilartens virkelig store navn!

Tekstene og vokalen var i tillegg godt forståelig. Jeg kan godt tåle mer av den slags i fremtiden!

Solefald var jeg også litt nysgjerrig på. De brøt da også totalt med mine forvrengte forestillinger om hva jeg hadde i vente i forhold til alle de andre bandene. De skilte seg vel mest ut av alle som deltok på festivalen, og blant publikum var mottakelsen variert. De fleste gledet seg nok til å endelig se dem live igjen etter så mange år, og til tross for noen merkelige reaksjoner fra enkelte følte jeg at de fleste satte pris på deres comback, og mer enn gjerne vil ha mer fra dem fremover. Spennende og litt forvirrende band. Her må man nok ha en dypere forståelse både for det poetiske og det musikalske for fullt ut å forstå dem.

Solefald - Det alle hadde ventet på!Foto: J.H.Helmersen

Solefald var uansett verdt å få med seg. De representerer noe helt for seg selv, og det forundrer meg at de ikke har gjort større suksess i løpet av alle de årene de har eksistert.

Fleshgod Apocalypse hadde jeg også noen forventninger til. Av en eller annen grunn kan jeg ikke få meg til å huske hvordan jeg opplevde dem den kvelden. De må ha bommet totalt på meg. Hele konserten er som en stor blackout... Faktisk måtte jeg se på bildene for å prøve å huske noe som helst. Det eneste jeg kommer i hu er at jeg underveis tenkte for meg selv at det var noe fenomenalt over teknikken, hvor perfekt og presist det hele fremstod - nesten programmert. I motsetning til de andre den kvelden, som hadde mye mer innlevelse og energi i showet, og ikke virket så fastlåst og påtvunget.

At jeg ble sittende på huk i piten så lenge før de endelig var ferdige med å instruere lydfolka, gjorde vel også sitt til at jeg muligens tok en litt lengre pause enn vanlig på utsiden etter de tre første sangene. Jeg vet ikke, men de klarte i alle fall ikke å gi meg noen varige minner eller mén. Forhåpentligvis nådde de fram hos tilstrekkelig mange av de andre i publikum, for det var jo tross alt dem de var der for.

Jeg fikk i alle fall noen kule bilder, for de teatralske elementene hadde de på sin side.

Italienske Fleshgod ApocalypseFoto: J.H.Helmersen

Six Pence, eller 666 Pence for anledningen, var åstedet for de siste seansene etter at Kick måtte dempe nivået hver kveld. Der spilte Cobolt 60, som veldig mange gledet seg stort til å få med seg. For min egen del kan jeg ikke si stort om noen av de som spilte der. Det ble rett og slett for høyt og brutalt for ørene mine. Det var varmt og trangt, og jeg var trøtt i hodet og beina. Uansett, så var det tjukt av folk og høy stemning! Ser man bort fra lokalets begrensinger i forhold til plass, takhøyde og fotografiske utfordringer, så tror jeg de fleste fikk valuta for pengene likevel. Det var musikk, mennesker og høyt volum, noe jeg følte alle utenom meg verdsatte høyt.

Alt i alt satt jeg igjen med et veldig tydelig inntrykk av at årets Southern Discomfort Metal Festival gikk inn i historien som en særdeles vellykket festival, kanskje den aller beste så langt. Både bandene (nesten alle), ildsjelene som stod for kalaset, publikum og Kristiansand, har all grunn til å være stolte og fornøyde med denne bragden, som til og med jeg mener var utrolig godt gjennomført!

Lokale helter fra Kristiansand - In Vain!Foto: J.H.Helmersen

Jeg er positivt overrasket, imponert og synes alle involverte fortjener heder og ære. Hvis du ikke var til stede selv, men tydeligvis er interessert siden du leser dette, så skal du ikke nøle med å hive deg på til neste år! Det kommer nok jeg også til å gjøre :)

Siden jeg ikke har noe vettug grunnlag for å gi noen musikalske anmeldelser, så vil jeg med takk til Artistfoto.no og Svein Erik Wiig, formidle noen av deres mer kompetente vurderinger fra enkelte av konsertene.

Jeg sier takk for meg, takk til SDMF, Kick og Six Pence, og alle de andre fantastiske menneskene som var med på å gi meg en meget positiv helg i et relativt ukjent terreng. Helt rått!

Tekstene nedenfor er skrevet av Svein Erik Wiig, og hentet fra Artistfoto.no. Du må absolutt klikke deg inn på artistoto sine sider, der finnes et stort utvalg bilder og artikler fra tidligere forekomster med Southern Discomfort, pluss et vell av andre festivaler og konserter!

Skrevet av: Svein Erik Wiig
 

ZeroZonic åpner Southern Discomfort

Kristiansandsbandet Zerozonic åpnet årets Southern Discomfort. Festivalen har eksistert siden 2001 og gitt oss mange store konsertopplevelser. Som regel har festivalen bestått av et par store norske band og gjerne noen utenlandske gjester, og til slutt krydret med lokale band. Og det finnes mange lokale band som har høy nok kvalitet til å kunne spille på en slik festival.

Zerozonic er et av disse bandene. Bandet har eksistert i mange år og kom nettopp ut med sin tredje plate kalt "Aftersane". Selv har jeg ikke mye kjennskap til albumene deres, men musikken de spiller er perfekt i konsertformat. Pantera kan godt være et referansepunkt for musikken og de kjører et herlig driv konserten gjennom. Ny vokalist og ny gitarist for anledningen, men det var ikke mye synlige debutantnerver å spore. Høyst bangbar musikk.

Skrevet av: Svein Erik Wiig
 

In Vain rocker hjembyen

In Vain er et relativt ungt Kristiansandsband som snart er klar med sitt tredje album. De to første, The Latter Rain og Mantra har fått mye og velfortjent skryt så det skal bli spennende å følge disse gutta videre. På Southern Discomforts andre dag leverer gjengen nok en bunnsolid konsert.

In Vain spiller nok ikke verdens mest tilgjengelige musikk, men de er dyktige og klarer å kombinere detaljer med et nødvendig driv i låtene. Spesielt kult er vokalbruken, der stort sett hele bandet bidrar, men spesielt variasjonen mellom Andreas Frigstad og Sindre Nedlands stemmer er heftig. Vel gjennomført!

Skrevet av: Svein Erik Wiig
 

Fleshgod Apocalypse eksploderer på Kick

Jeg oppdaget disse italienerne for et knapt år siden da jeg hørte deres siste album "Agony". Gjengen spiller en form for teknisk death metal i grenselandet mot black, og med masse symfoniske elementer. I et sinnsykt tempo. Ble lettere sjokkert da jeg så de skulle spille på Southern Discomfort i Kristiansand, utrolig kult at man får hentet opp slike band til denne byen.

I motsetning til Zerozonic er nok Fleshgod Apocalypse et band man bør ha litt kjennskap til dersom man skal ha fullt utbytte av en konsert. Det går i et vanvittig tempo, med masse lyd og masse detaljer, så det kan nok fort bli vanskelig å skille ei låt fra den neste dersom man hører dem for første gang. Selv fikk jeg stort utbytte av konserten, og høydepunktet for meg var uten tvil The Violation, som åpner med en fantastisk symfonisk intro.

Kombinasjonen av rå death metal vokal og bassistens rene vokal av det litt sære slaget gjør det hele vanvittig fett å lytte til. Eneste negative med Flesghod Apocalypse sin konsert var lyden. De brukte fryktelig lang tid på å skru lyd før konserten startet, så skuffende at lyden var så middelmådig.

Skrevet av: Svein Erik Wiig
 

Candlemass forhekset Kristiansand

Candlemass albumet Epicus Doomicus Metallicus fra 1986 er fremdeles på topp
3 i platesamlinga mi. Og de 3 påfølgende albumene Nightfall, Ancient Dreams og Tales of Creation er nesten like bra.

Den første konserten jeg så noen gang var i 1990 på Rockefeller med disse fantastiske svenskene. Så å få disse heltene til hjembyen var nærmest litt surrealistisk. Nå må jeg innrømme at de siste platene de har gitt ut ikke har vært lyttet mye til og savnet av Messiah Marcolin på vokal har vært stort. Men jeg hadde store forhåpninger til at den nye vokalisten Mats Leven skulle redusere dette savnet, og det gjorde han i høyeste grad.

Forrige vokalist Rob Lowe fikk sparken tidligere i sommer, noe som var helt på sin plass. Fyren kunne synge, men var verdens kjedeligste frontfigur og jeg opplevde flere ganger at han glemte teksten på sangene. Mats var helt konge, synger fantastisk og er en fantastisk frontfigur.

Candlemass har nettopp gitt ut Psalms for the Dead så det ble naturlig nok mye låter fra dette albumet, men heldigvis var det plass til noen klassikere. Av disse var Bewitched først ut, herregud dette er blytung og ondt. Vi fikk også nyte Dark Reflections, At the Gallows End før konserten ble avsluttet med fantastiske Solitude. Selv om jeg ideelt sett skulle hørt flere av de gamle klassikerne var dette helt fantastisk, og bedre lyd tror jeg aldri jeg har fått servert på en konsert før. I am bewitched.

Skrevet av: Svein Erik Wiig
 

Mental Disaster trasher Six Pence

Det feteste med sixpence i en metalsetting er at den for anledningen er omdøpt til 666pence. Stedet egner seg ikke veldig for konserter, men man får i høyeste grad litt underground preg av seansen noe som passer bra til Mental Disaster. Det lokale bandet spiller en brutal form for thrashmetal og gir jernet gjennom hele konserten.

De har ikke mye boltreplass og når selv trommeslageren risikerer å stange hodet i taket der han sitter så får de en utfordring. Men kult å se et band som gir alt gjennom en hel konsert.

Musikken er nok ikke helt min gate, men live funker det bra. Dette er metal!

Skrevet av: Svein Erik Wiig
 

Solefald spiller endelig live

Duoen Solefald har gitt ut hele 7 plater siden 90-tallet, men liveopptredener har det vært smått med.
Nå har de fått med seg In Vain som liveband og for første gang i dette årtusenet kunne vi endelig se gutta på scenen.

Solefald er nok noe sært og det ble en ganske surrealistisk konsert men fy faen så kult. All honnør til Southern Discomfort som har klart å få gutta til å spille live igjen. Solefald har opparbeidet seg en kultstatus både i inn og utland med sin sære avant garde black metal og vi fikk blant annet servert diktopplesing under kveldens konsert på Kick.

Solefald innfridde alle forventninger og mer til, og det frister egentlig å ta turen til Infernofestivalen i Oslo neste påske der Solefald og In Vain skal spille live igjen. Vi sørlendinger har all grunn til å være stolte av musikkscenen vår, utrolig mye bra metal som er kommet ut av denne byen.

Skrevet av: Svein Erik Wiig
 

Cobolt 60 avslutter Southern Discomfort

Kristiansands svar på Alex Skolnick Daniel Mr Peisy entrer scenen for andre gang i år, denne gang med Cobolt 60 som er tørket støv av og klar med nytt album.

Undergrunns blackthrash på 666pence er en bra kombo og heftig å høre tre karer lage så mye lyd. Kjenner ikke så mye til Cobolt 60, og stilen er ikke noe jeg hører på til vanlig, men igjen, i en live-setting er dette fett.
Anstendig mengde folk på sixpence tatt i betraktning av at festivalen nærmer seg slutten, og vi får oppleve Southern Discomforts andre mosh-pit.

Herlig!

 

Bildegalleri

Flere bilder finner du på Facebook :)

 
Bottom